Portrett av et svin

Det er synd at en så litterært begavet forfatter ikke har mer på hjertet.

BOK: Den kritikerroste forfatteren og Sebald-oversetteren Geir Pollen er en kresen stilist. Det viser han også i denne boka, der vi følger en middelaldrende lektor på en erindringsreise satt i gang av tvillingsøsterens død. Et tilbakevendende tema er sommerferiene hos mormor på gården i Nord-Norge. Der bodde Kallemann; «en mann uten ryggrad, en gris med seg selv og et viljesløst offer for menneskets aller laveste instinkter».

Sto i med mormor

Kallemann sto i med mormoren og klådde på fortellerens kusiner. Vi aner også at noe skjedde med søsteren. Selv har jeg-personen måttet flykte fra en skole, fordi han sto i med en elev; Ingri Munch Pettersen. Hennes navn er et slags mantra i boka. Stilistisk er denne erindringsreisen en nytelse. Og nå skal det ikke brukes mot Geir Pollen at han har oversatt Sebald. Tvert om. Men spesielt i begynnelsen av boka merker en at Pollen bruker samme «erindringsrytme» - eller toneleie - som Sebald. Lange setninger, erindringsaktige assosiasjoner med lange sprang, der han ender opp et helt annet sted. For så å hente seg inn igjen. Liksom søsterens hvite likskjorte får ham til å minnes «barndommens flanellspyjamaser og alenenetter hjemme». Nettopp slike paralleller - fra det grotesk betente til det uskyldige - er det mye av her. Som når han elsker med Ingri Munch Pettersen idet søsteren dør.

Lolita-tema

Pollen er også svært god på karakteristikker: Av Kallemann, av mormoren som trodde alt ble løst med god mat. Eller av den grusomme Siri Lund, for hvem «ordene ikke var annet enn girlandere som kunne henges opp og tas ned igjen alt etter hvilke stemninger som til enhver tid flagret gjennom det såkalte følelseslivet hennes». Men så er det altså noe som mangler: Selve limet i historien, rammefortellingen som skal binde de mange elegante passasjene sammen. Og den er etter min mening noe litterært forslitt: Et betent Lolita-tema med antydninger om søsterens hvite truse, Kallemanns ekle fingre osv. Det blir liksom litt slapt. Og hva betyr egentlig rariteter som «Jeg vet ikke hvem som er viktigst: naturen eller kulturen, (...)». Eller «Er frihet en følelse? Kan man ikke like gjerne spørre: Er snøugler en tanke?». Er dette svært godt eller bare innholdsløst eleganteri? I ei bok med en lekker innpakning, men som liksom ikke inneholder noe.