Portrett av kunstneren som ung mann

Komplekst og interessant, men i overkant forfallsromantiserende dobbeltportrett.

BOK: Den storslåtte memoarboka «Istanbul» handler både om Orhan Pamuks og Istanbuls historie, og forsøker å vise hvordan forfatteren og storbyen gjensidig tar farge av hverandre. Den er på samme tid en utpreget litterær form for selvbiografi - et portrett av en privilegert og kunstnerisk anlagt gutt fra den unge tyrkiske republikkens vestliggjorte byborgerskap - og en skildring av en by som, slik fortelleren ser det, i løpet av få år forandret seg fra kosmopolitisk metropol til sliten branntomt.

Forfall

På 400 sider tegner jeg-fortelleren et komplekst og på mange måter usentimentalt bilde av seg selv som gutt og ung mann: En begavet grubler som ofte flykter inn i en fantasiverden, men som på den annen side ikke kan få nok av den reelle verdens deilige hyllest. Samtidig dyrker fortelleren en særegen form for melankoli som han knytter til følelsen av fallert storhet som kjennetegner byen han forteller om: «Jeg tilbrakte min barndom med følelsen av at jeg levde i en stor, utarmet provinsby og ikke i en stor verdensby».

Det gjør at skildringene av Istanbul hele tida beholder et skjær av gårsdagens bragder og etterkrigstidas grå forfall. De atmosfærerike svart-hvitt-fotografiene som ledsager teksten, gjør ikke følelsen av tap og tristesse mindre påtrengende. Pamuks bok er vakker og poetisk, men hans utpreget estetiserende blikk gjør at boka ikke vil falle i smak hos alle. Den som er på jakt etter et utfyllende bilde av det moderne Istanbul, må lete helt andre steder.

Øst og vest

Derimot tegner den tyrkiske stjerneforfatteren et detaljert bilde av Istanbuls kulturhistorie, sett gjennom både lokale og vestlige forfattere og kunstneres øyne. Boka gjennom beholder den sekulære fortelleren et ambivalent blikk på det problematiske forholdet mellom vestliggjøring og tradisjon, og reflekterer interessant over hvordan forestillingene om byen hans er et produkt like mye av vestlige intellektuelles eksotiserende reiseskildringer som av lokale forfatteres byportretter.

Han skriver om Nerval, Flaubert og Gautiers bilder av Istanbul, han nevner til og med Hamsun, og viser hvordan deres bybetraktninger var med på å forme lokale Istanbul-forfatteres seinere framstillinger.

Pamuk vokste opp i en rik familie som etter hvert mistet pengene sine, og ved siden av å være en rørende og sørgmodig familieskildring, er boka en interessant sosiologisk studie av klassesamfunnet Tyrkia. Etter hvert blir også forholdet mellom snusfornuftig yrkesutdannelse og kunstens uforutsigbarhet et viktig anliggende. Med jevne mellomrom trekker fortelleren oppmerksomheten mot memoarsjangeren som konstruksjon, og problematiserer minner og fortelling. Om man av og til kan gå trøtt av de repetitive melankolianfallene, er «Istanbul» likevel en dreven kunstners hyllest til byen som står så sentralt i forfatterskapet hans, og en mangefasettert og lærd bok.