DJEVELEN SELV: Portrettet av visepresident Dick Cheney slik det males i «Vice» er ondt, men godt sett Vis mer

Anmeldelse: «Vice»

Portrett av USAs personifiserte djevelskap

«Vice» blander historiske fakta med galgenhumor.

«Vice»

4 1 6

Drama/biografi

Regi:

Adam McKay

Skuespillere:

Christian Bale, Amy Adams, Sam Rockwell, Steve Carell

Premieredato:

1. februar 2019

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Vice»

«Karakterdrap på maktgal politiker.»
Se alle anmeldelser

FILM: «Vice» er basert på en sann historie du aldri skulle ha fått kjennskap til, ifølge mottoet til den biografiske filmen om USAs visepresident under George W. Bush – Dick Cheney. Filmskaper Adam McKay plasker begeistret rundt i alle konspirasjonsteoriene om den gåtefulle maktpolitikeren som trakk i trådene under Bush/Cheneys presidentperiode (2000-2008), og med god grunn. Altfor mange av dem har dype røtter i virkeligheten.

Borte

Med alle kontroversene rundt Hillary Clintons eposter i ferskt minne («Lock Her Up!»), er det interessant å få med seg at 22 millioner eposter fra Bush-administrasjonen er sporløst borte. Fra visepresident Cheneys kontor er alle forsvunnet.

Irak-løgnen

Heldigvis finnes det andre vitner, rapporter, granskinger og dokumenter om hva som gikk for seg i denne for USA – og for Afghanistan, Irak og resten av verden – kritiske perioden. Vi snakker om den erklærte krigen mot terror, løgnen i FN om masseødeleggelsesvåpen og den påfølgende invasjonen i Irak med Saddam Husseins fall. Vi snakker om etterspillet etter 11. september-terroren i USA, med invasjon og hastig uttrekking fra Afghanistan, opprettelsen av fangeleiren Guantánamo, godkjenning av vanntortur som avhørsmetode og tvilsom overvåking på hjemmebane gjennom de såkalte Patriot Acts.

Vi snakker dessuten om at Cheney var adm.dir. i oljeselskapet Halliburton da han sa ja til å bli visepresident, og fikk med seg en sluttpakke derfra på 26 millioner dollar. Halliburton fikk lukrative kontrakter i Irak og økte sine inntekter med 500 prosent under Irak-krigen.

Streng kone

Adam McKay vil ha oss med på at arkitekten bak all denne djevelskapen var Dick Cheney, og egentlig hans kone Lynne Cheney (spilt av Amy Adams). Historien starter i Wyoming i 1963, der unge Dick blir tatt for fyllekjøring etter å ha blitt kastet ut fra Yale-universitetet for fyll og slåssing. Som en typisk sosialkonservativ 50-tallsjente trer kjæresten Lynne inn bildet og erklærer sine voldsomme maktambisjoner. Det hun som kvinne ikke kan oppnå, skal hun oppnå gjennom ham. Take it or leave it! Han lover på tro og ære å aldri skuffe henne og dermed er vi i gang.

De av oss som husker Lynne Cheneys fotavtrykk i amerikansk samfunnsliv kan underskrive på at hun var en reaksjonær stemme, men McKay framstiller henne som hakket mer maktsyk enn Lady Macbeth. Han dikter til og med inn en soveromscene med Shakespearske konspirasjonsdialoger. Og når hun snakker med døtrene på tre og sju, lærer hun dem at makt er noe som andre alltid prøver å ta fra dem.

Stemmen og smilet

Christian Bale spiller visepresidenten. Og tro meg, det er en viss avstand fra superskurken Bateman i «American Psycho» og superhelten Batman - til rollen som Dick Cheney. Ikke bare har han lagt på seg minst 20 kg; han eldes underveis i filmen til den bleike gråhårete mannen med det karakteristiske skeive halvsmilet og den hviskende stemmen Cheney utmerket seg ved. Portrettet er fysisk vært naturtro.

Grønnskollingen Bush

Derimot kan man innvende at George W. Bush-figuren (spilt av Sam Rockwell) er litt for karikert. Han introduseres som en fyllik, og modnes til en grønnskolling som utelukkende stiller til valg for å imponere sin far. Han er et lett bytte for Cheneys maktambisjoner. Ved hjelp av et korps av håndplukkede jurister, fra David Addington til Antonin Scalia, manipulerer Cheney seg til like stor utøvende makt som presidenten selv. Han sørger for at alle dagens etterretningsrapporter lander på hans eget skrivebord før presidentens.

Svakt hjerte

Filmen har fått en blandet mottakelse i USA, omtrent i tråd med splittelsen i synet på konservativ/liberal politikk. Det er liten tvil om hvor Adam McKays ståsted er. Han harselerer innimellom på beste Michael Moore-vis. Det er underholdende, men kanskje ikke like effektivt for den viktige historien han vil formidle. Metaforer om Cheneys svake hjerte føles også litt for eksplisitte, grensende til det groteske.

.