Portrett uten dybde

Den 38 år gamle lærerinnen Regine Normann hadde hatt mange prøvelser da hun i 1905 debuterte med en roman fra et fiskevær nordpå.

Her var miljø- og personskildringer så barske og realistiske at visstnok mer enn én av hjembygdingene hennes følte seg ille til mote. Boka ble imidlertid Normanns gjennombrudd i Kristianias litterære verden, og den ble også begynnelsen på et tretti år langt forfatterskap og atten bøker. Og ikke nok med det. Honoraret for debutromanen brukte Normann til å kjøpe seg fri fra en koneplager av en gammel ektemann. Endelig fikk hun råd til å skille seg.

God start

Lærerdatteren Regine Normann fra Vesterålen fikk en god start i livet. Liv Helene Willumsen, som var bibliotekar på Universitetsbiblioteket i Tromsø da hun fattet interesse for forfatterinnens liv og forfatterskap, betoner at Normann på morsiden kom fra en slektsstolt familie med mange sterke kvinner. Store fortellere var det også blant dem. Plutselig døde faren og moren klarte ikke å holde ungeflokken samlet.

Regine ble «bortsatt» og vokste opp hos to forskjellige pleieforeldre. Skoleflink som ungjenta var, ble hun guvernante for barna til bygdas kvinnekjære sokneprest. Så med ett inngikk hun ekteskap med en lærer og kirkesanger som var over tjue år eldre enn henne. Det verserte hardnakkede rykter om at soknepresten var involvert. Regine fryktet at hun var med barn, og det hastet med å finne en ungkar som ville gifte seg med henne.

Et eget liv

Men Regine fikk ingen barn. Etter hvert vokste både hennes misnøye og hennes selvstendighetstrang. Hun begynte å undervise i småskolen og søkte tilflukt i «hulen» sin for å skrive. I midten av 1890-åra dro hun hjemmefra for å ta lærerkurs i Kristiania. Før året var omme, måtte hun reise tilbake på grunn av sykdom. Enda en gang dro Regine fra ektemannen, og nå for godt. Hun gjenopptok lærerkurset og ble lærerinne på østkantskolen Sofienberg. Forgjeves forsøkte ektemannen å vinne henne tilbake, men i 1905 var skilsmissen et faktum.

Da Regine Normann giftet seg for andre gang i 1906, var det med den evig begavede og skandaleombruste forfatteren Tryggve Andersen. Paret holdt litterær salong i Kristiania og var ofte på reisefot. Selv om Regine Normann følte at hun var ektemannen underlegen, fortsatte hun skrivingen. Penger trengte de støtt. Tryggve Andersen, som var sykelig og hypokondrisk, var slett ingen lett mann å bo sammen med. Etter noen år forelsket han seg i en annen, og ekteskapet ble oppløst.

Katter

Regine Normann oppga ikke læreryrket før pensjonsalderen, og skrev på fritida og i feriene. Hun hadde gutteklasser og skrev til og med en bok: «Til guttene mine ute i den vide, vide verden». Med en betagende bok om katter ble hun utnevnt til «professor i kattepsykologi». Men høydepunktet i Normanns forfatterskap, hevder Willumsen, var fortellingene fra 1920-tallet som bygde på nordnorske sagn og eventyr. En anmelder kalte henne en gang «fru Asbjørnsen». Hun vendte seg bort fra det realistiske og mot det mystiske og religiøse. Dragningen mot hjemstedet ble sterkere og sterkere. I 1939 brøt hun opp fra hovedstaden og bodde de siste månedene av sitt liv på farsgarden.

Firkløver

Biografien til Willumsen er basert på et omfangsrikt kildemateriale, herunder muntlige kilder. Det er virkelig driv i framstillingen hennes når hun benytter versjoner fra forskjellige informanter til å kaste lys over begivenheter og personer i Regine Normanns liv. Willumsen har sans for de små detaljer og maner fram mange fine miljøbilder. Blant dem er skildringer av kvinneliv i Kyst-Norge i forrige århundre, og ikke minst lærerinne- og forfatterliv i Kristiania i første tredjedel av vårt århundre.

Av særlig interesse er Regine Normanns venninnefellesskap med tre andre skrivende kvinner, Katti Anker Møller, Barbra Ring og Sigrid Undset. Fra 1914 av utgjorde de, ifølge Willumsen, et kvinnelig firkløver i den litterære verden. Det var mer enn skjebnefellesskap som knyttet dem sammen. Alle hadde vært gjennom skilsmisser, noe som på den tida var oppsiktsvekkende. De fire venninnene støttet og oppmuntret hverandre i forfattergjerningen og i hverdagen. De var aktive i Forfatterforeningen og markerte seg som taleføre og meningssterke kvinner i offentligheten.

Detaljfiksert

Willumsen vier dette kvinnefirkløveret gjentakende oppmerksomhet, men uten at man får noen dypere forståelse av fenomenet kvinneoffentlighet. En gjennomgående svakhet ved Willumsens biografi er at den er altfor beskrivende og detaljfiksert. Regine Normanns forfatterskap settes heller ikke inn i en allmenn litteraturhistorisk kontekst. Det idémessige og litterære fellesskapet som det skrivende kvinnefirkløveret åpenbart hadde, kommer derfor i bakgrunnen.

Til tross for mange nye biografiske avsløringer formår Willumsen egentlig ikke å bringe leseren noen dyp innsikt om kvinnen som rømte etter «ti år under voldtekt», og som skapte seg et selvstendig liv som lærer og forfatter.