Portretter og parodier

Humor og skaperkraft hånd i hånd.

BOK: Som journalist har jeg alltid hatt respekt for dem som skal illustrere de ordene man rabler ned i hverdagsmas og deadline-rus. Jeg blir aldri klok på hvordan pressefotografene med pumpende adrenalin og fingeren på utløseren klarer å produsere så mye halsbrekkende bra som de gjør.

Det samme gjelder den fornemme flokk vi på fagspråket kaller håndtegnerne. Enten de skal tegne et portrett i løpet av noen timer eller illustrere et debattpoeng som egentlig er umulig å visualisere: Resultatet er ofte en forbløffende blanding av lynskarpt poeng og kvalitetsrik teknikk – unnfanget på rekordtid.

Kommentator

Dette slår meg når jeg leser den rikholdige boka med den beskjedne tittelen «Diverse teikningar», fylt av illustrasjoner, portretter, vitsetegninger m.m. av Marvin Halleraker og kommentar og intervjuer ved Hilde Sandvik. Halleraker er fast tegner i Bergens Tidende, Sandvik er avisas debattredaktør.

Boka er mye mer enn en kavalkade. Den inneholder refleksjoner omkring avistegningens vesen både av Sandvik og Halleraker. Sandvik, som daglig har kontakt med sin tegner, legger vekt på hvilken berikelse en god tegner er for en som steller med avisdebatt. Hun påpeker faren for at tegneren kan bli en propagandist. Men i beste fall blir han det motsatte, en kritisk kommentar til tekstene han får utlevert:

«Har ein ikkje skrive klart nok, vil det vere vanskeleg å lage tydeleg teikning. Har ein vore for einsidig, kan ein reikne med at teiknaren underminerar heile teksten. Det er difor eg har vore så glad for at akkurat Marvin har vore tilgjengeleg. Han ser det når essensen manglar i tekstane – mine eigne eller andre sine tekstar. Ein tydeleg tekst blir også skarpare med ein skarp teikning.»

Foruten sine egne kommentarer, har Sandvik intervjuet Halleraker om hans utvikling som tegner, helt fra han som barn brente tegningene sine i protest mot faren sin til han med strittende nervetråder begynte å jobbe i dagsavis.

Uten respekt

Halleraker henviser til et klassiske sitat fra mesteren Ragnvald Blix, som har sagt at en tegner ikke skal ha respekt for noe, verken over eller under jorda. Men hva med dagens Norge, spør Sandvik? Er det noe tegnerne ikke våger å røre? Halleraker svarer at «det er nokre ting ein torer å vere veldig skarp, kritisk og grov med – andre ting ikkje». Man er mer vågal både når det gjelder kristne og jøder enn muslimer. Og hva med for eksempel homofili? «Eg har ikkje sett mange satiriske teikningar av homofile.»

Å bla i denne boka er som å bli utsatt for en serie av aha-opplevelser. Det gjelder ikke bare det man kunne kalle politiske vitsetegninger, men også portretter, der Halleraker påpeker både mytiske trekk og personlig karakter gjennom ørsmå detaljer. Eller gjennom selve visjonen tegningen gir uttrykk for. Jon Fosse har han tegnet to ganger, den ene som en streng, dyster og myndig Wagner-aktig figur i svart-hvitt, den andre som en mild, rund, fet måne. Like uutgrunnelig, men betydelig mer usikker. Begge tegningene kan være like sanne, akkurat som Fosse kan dyrke flere uttrykk på en gang.

Halleraker er en tegner som stadig utforsker nytt territorium, og da må han aldri sky sitt eget instinkt for dristighet. Som han selv uttrykker det: «…av og til lurer eg på kor interessant det er det ein driv med om ein ikkje er heilt på grensa, og av og til langt over.»