Portvokteren ved Bosporos

Vesten ser gjerne demokratiske reformer i Tyrkia, men slett ikke politisk uro, skriver Einar Hagvaag.

VOKTEREN:  Statsminister  Recep Tayyip Erdogan bøyer ikke av for demonstrantene i Tyrkia. Men han slipper billig unna refs fra de vestlige land. Foto:  AFP / Scanpix / FETHI BELAID
VOKTEREN: Statsminister Recep Tayyip Erdogan bøyer ikke av for demonstrantene i Tyrkia. Men han slipper billig unna refs fra de vestlige land. Foto: AFP / Scanpix / FETHI BELAIDVis mer
Kommentar

For statsminister Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia er den nøye tilmålte og forsiktige refsen han har fått fra Vesten under opptøyene i landet som en flau bris over Bosporos, utenfor vinduene i hans kontor i den gamle imperiale, osmanske hovedstaden Istanbul. For Vesten kom omfanget av opptøyene mot Erdogan helt overraskende og skapte naturlig bekymring. Men valgspråket er: «Sitt stille i båten!»

Tyrkia er vokteren av Bosporos-stredet, som er porten mellom Svartehavet og Middelhavet og Russlands eneste adgang til Middelhavet. Tyrkia er brua mellom Europa og Asia, Europas grenseland mot Midtøsten. Og over grensa ligger Syria i borgerkrig, Irak som ennå ikke har falt til ro etter krigen der og Iran med et politisk regime som stadig plager Vesten.

Bildet er urovekkende: «Portvokteren» Erdogan har sitt kontor i Besiktas ved Bosporos, og oppe på åsen like ved, på Taksim-torget, krever en mangfoldig folkemasse i revolusjonsrus hans avgang i scener som kunne minne om Tunis og Kairo.

Men Vesten kan ikke oppmuntre opprørerne. I det lengste kan man uttrykke «dyp bekymring» for politiets voldsbruk, som EU har gjort, og å mane til fornuft. For EU og USA er Tyrkia en nær og viktig alliert, et strategisk viktig medlem av Nato, hvor Tyrkia og Norge utgjør hver sin flanke. Å blande seg inn i striden kan bare gjøre vondt verre. Det man kan håpe på, er å lokke og overtale Erdogan til å legge av seg sine autoritære trekk og vende tilbake til den veien med demokratiserende reformer hvor han tidligere vandret.

Historisk har Tyrkia, på grunn av denne strategiske verdien, fått lov til å drive med nesten hva som helst i innenrikspolitikken av Vesten. Så lenge det var et kraftig bolverk mot kommunismen, spilte det mindre rolle med militære kupp, grove brudd på menneskerettighetene eller mangel på demokrati. Man likte det ikke, man måtte ta til motmæle, og så likevel la det gå på grunn av overordnede hensyn.

Men den sekulære staten som Mustafa Kemal innførte i det overveiende muslimske samfunnet har hele tida vakt både oppsikt og beundring i Vesten, så vel som utenfor. Dette gjorde Tyrkia til et forbilde for de revolusjonære under «den arabiske våren», til Vestens udelte glede. Men glansbildet har, og har alltid hatt, sine sprekker.

Tyrkia har fra 2005 forhandlet med EU om medlemskap, forhandlinger som har avslørt Europas janusansikt i forholdet til Tyrkia. Erdogan gikk etter hvert ganske lei av forhandlingene, for hver gang han hadde innfridd et krav fra EU, kom EU med tre nye, og drømmen om Europa sluknet også hos tyrkere flest etter hvert. Frankrikes tidligere president, Nicolas Sarkozy, sa det klart: «Intet land har noen gang meldt om adresseendring. Tyrkia har ikke adresse i Europa!» Det er feil: Tyrkia ligger nettopp både i Europa og i Asia.

Som medlem ville Tyrkia bli ei ny stormakt i EUs institusjoner. Tyrkisk landbruk ville gjøre nesten alt annet landbruk i EU overflødig. Tyrkisk arbeidskraft ville oversvømme det indre markedet. Tyrkia okkuperer halve Kypros, mens resten av øya - ved en tabbe av de store - er opptatt i EU. Mange har sine grunner til å legge ned veto mot Tyrkia. Og i politikk, kultur, økonomi og rettsvesen har landet et stykke fram å gå for å kunne delta i EU. Forhandlingene fortsetter likevel, for EU kan ikke avvise Tyrkia tvert.

Etter hvert som Erdogan gikk lei av EU og la mindre iver i å nærme seg kravene vendte han blikket mer mot nabolandene og den arabiske verdenen. Hans styresett fikk sterkere autoritære trekk. Det er dette han nå får som anklager mot seg under opptøyene. I dette kan EU, ad omveier, være medskyldig.

Etter å ha vært forfulgt av de militære og deres støttespillere har Erdogan, hans forgjengere og hans medarbeidere i Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP) gjennomført et politisk kunststykke i Tyrkia: De militære er nå for første gang underlagt de folkevalgte politiske institusjonene. Han overtok et land i økonomisk sammenbrudd som under hans styre har opplevd en alle tiders vekst. Nå har Erdogan vært regjeringssjef i mer enn ti år, og han har lovt å ikke stille til valg for å bli statsminister for tredje gang. Han har i stedet drømt om å innføre et presidentstyre og så bli president. Denne drømmen kan nå være i fare, fordi faren i forbindelse med disse opptøyene er innenlandsk.

Men fra Vesten har han intet å frykte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.