Positurer med potens

Erotiske magasiner og egne polaroidfotos fra strippeklubber i Amsterdam ligger til grunn for Marlene Dumas' store maleriutstilling.

«We Are All in Love with the Cyclops» lyder en merkelig tittel på Marlene Dumas' store utstilling og motivet med de åtte lettkledde jentene skiller seg også ut som et av de ytterst få gruppebildene i helfigur av den sørafrikansk-hollandske maleren. Den feminine oktetten poserer like tydelig for et kamera som personene på de mange maleriene av kvinnelige og mannlige modeller som enkeltvis og eksplisitt eksponerer sine seksuelle organer. Forbildene er da også hentet fra erotiske magasiner eller polaroidfoto Dumas selv har tatt i strippeklubber.

  • Bosatt i Amsterdam siden 1973.
  • Deltok på Documenta 9 i 1992.
  • Utstiller på Veneziabiennalen 1995.
  • Representert i blant annet Pompidousenteret i Paris og Tate Modern, London.

    Matisse - Picasso


    Likevel legger hun seg ikke flat for den enøyde «kamera-kyklopens» fotografiske «nøytralitet», og lar linsen styre penselen som et pedantisk «sharp-focus»-redskap. For henne er det en presisjon som utelukker enhver emosjon i forhold til motivet. «Jeg tror nå at om jeg kunne kombinere hedonismen hos Matisse med Picassos erotisme, da ville jeg bli en lykkelig kvinne,» siteres Dumas i katalogen. Disse forgjengerne - og særlig sistnevnte - har utvilsomt gitt impulser til maleriet av fotonymfene. Ikke bare minner posituren hos den mørke modellen til venstre om tilsvarende figur i «Les Demoiselles d'Avignon», men også hele kyklop-scenens «close-up»-karakter er som et kunsthistorisk ekko av spanjolens krasse maleri med sin pågående kvintett av kokotter. Men malerisk utfolder Dumas seg mer som den hedonisten hun ser hos odalisk-dyrkeren Matisse. Derfor fungerer også det aktuelle møtet mellom de to i Londons nye Tate Modern-museum. Likevel er hennes maleri først og fremst formet av vår tid, og det lystfylte har andre referanser enn den orientalismen hadde for franske kunstnere fra Delacroix til Matisse.

    Saftig beskjed


    I boka «Sweet Nothings» skriver Dumas: «I'd love to make paintings that have the same sex appeal as soul music». Blondinen med mørke erfaringer fra apartheidstaten - som hun synliggjorde gjennom veggen med 112 tegninger av svarte individer i 1992 - har nok særlig sans for overskuddet og sensuelle sounden hos en Aretha Franklin eller Otis Redding. Samtidig er Marlene Dumas en feiret figur på dagens internasjonale kunstscene, som kan legge inn saftige og sofistikerte maleriske beskjeder til kjente mannlige kolleger i en utfordrende strippepositur eller bestemt fargetemperatur («Velvet and Lace (Schnabel meets Baselitz)»). Framstillingen av den strippende skikkelsen flyter sammen med langt mørkere understrømmer i vannfargene på bildet «Under vulkanen», hvor man aner både Beuys og Munch som kunstneriske kilder. Den bøyde kvinnens blikk blotter en gru som ikke er innfanget av kameraets mekaniske øye. Undertittelen «not death and the girl, but death in the girl» peker snarere mot aids-katastrofen enn den veneriske angsten fra før forrige sekelskifte. Dumas billedmessige repertoar omfatter også barn. I et langstrakt lerret, «Young Boys», står et tjuetall nakne gutter og søker å balansere sin blyghet på en hellende og smal grunn. Deres kollektive usikkerhet er fint karakterisert gjennom talende visuell regi med finstilt variasjon hos den enkelte person. Derimot er hennes lille datter portrettert med bestemt blikk, og signaliserer med malingvåte hender i henholdsvis blått og rødt at også hun har sitt å si ut over å være passiv modell for ei tilmålt tid.

Marlene Dumas Født i Cape Town 1953.Bosatt i Amsterdam siden 1973.Deltok på Documenta 9 i 1992.Utstiller på Veneziabiennalen 1995.Representert i blant annet Pompidousenteret i Paris og Tate Modern, London.
Marlene Dumas Født i Cape Town 1953.Bosatt i Amsterdam siden 1973.Deltok på Documenta 9 i 1992.Utstiller på Veneziabiennalen 1995.Representert i blant annet Pompidousenteret i Paris og Tate Modern, London. Vis mer
UNDERTØY OG UNDERTONER: Marlene Dumas legger inn kamerakritikk og klunsthistorie i gruppebildet "We are All in Love with the Cyclops" fra 1999.