Posør i mørket

Interessant om høyreekstreme miljøer, lettlest, av og til vanskelig å skjønne at notene forklarer det de skal.

BOK: Enda en gang kommer det en biografi som vil gi både sjangerens tilhengere og motstandere vann på mølla. Biografien bringer nytt stoff og nødvendiggjør nye historiske undersøkelser. Biografien isolerer det enkelte mennesket og ser ikke de store historiske sammenhengene og er empiristisk.

Kildepuritanistene vil rynke på nesa. Det vil nok de homopolitisk korrekte også gjøre. De er selvfølgelig interessert i at homofiliens historie skal skrives, men er naturlig nok ikke begeistret for at den handler om halvgamle fylliker som hygger seg med italienske skolegutter.

Det kunne nok være en innvending at så stor vekt som boka legger på å forstå Sven Elvestad gjennom hans seksualitet, er de samtidige holdningene til homofili i Norge lite drøftet.

Samtidsdokumenter

Boka foregår i Oslo og København, München og Venezia, Roma, Stockholm, Capri og Positano. Det er ikke mye biografisk kildemateriale Bernt Rougthvedt har i form av samtidige skriftlige dokumenter fra Sven Elvestad. Det lille han har får han mye ut av, det skjer ved at det suppleres med annet samtidig materiale, som regel brev, mellom personer som sto Sven Elvestad nær. Med dette materialet er han på trygg grunn.

Når han supplerer uten å problematisere det noe sted med erindringsbøker skrevet lenge etter at begivenheten fant sted og de fleste involverte er døde, beveger han seg på tynnere is. Slikt materiale kan brukes, men de er de først og fremst en kilde til hvordan erindringsbokforfatteren på det tidspunkt erindringene ble skrivet, ønsker å framstå. At slike bøker kan være en nyttige for å finne samtidsdokumenter er en annen sak.

Bernt Rougthvedt gir et praktfullt eksempel på hvorfor man må være forsiktig med slikt materiale. I alle år har Sven Elvestads kometkarriere som journalist blitt forklart med at han som pur ung reporter i en liten Halden-avis oppklarte et mord. Denne saken har ingen tidligere giddet å sjekke, før Rougthvedt fant fram de gamle avisene. Resultat: Han hadde ikke oppklart noe mord, han hadde bare dummet seg ut.

Når den løpende kronologiske framstillingen bygges på både skriftlige samtidsdokumenter og på erindringsbøker uten at det sondres mellom kildetypene, blir resultatet en blanding av kjensgjerninger og etterpårasjonaliseringer. Bernt Rougthvedt er ikke den eneste som synder mot dette.

Konjakk til frokost

Sven Elvestad ble født i Halden i 1884 og døde på et toalett i Skien i 1934 like etter at han fylte 50. Det er liten tvil om at det skyldes et alkoholkonsum utenom det vanlige. Jens Bjørneboe hevdet i 1959 at Elvestad drakk ei flaske konjakk til frokost, 12-14 liter vin per dag og røkte 120 sigaretter. Men hvor god kilde er Bjørneboe til Sven Elvestads alkoholforbruk, de hadde aldri sett hverandre. Nå er det liten tvil om Elvestad ødela seg med et altfor stort alkoholkonsum, anekdoten om hushjelpen som forskrekket roper til herskapet at «Nå kommer det en som er nesten like blå i ansiktet som Olaf Bull», er legendarisk, og sannsynligvis usann.

Tidligere var Stein Elvestad, alias Stein Riverton (Rivertown) kriminallitteraturhistorikernes mann. Han ble regnet som en pioner og skrev over 100 romaner og fortellinger i denne sjangeren. Dette er naturligvis også med i boka, men det er ikke her forfatterens hovedinteresse har ligget. Innledningsvis heter det at han hadde et «gotisk gemytt» og at han levde i en gotisk fantasiverden, men det gjøres ikke noe mer ut av det. Rougthvedt mener, og gir belegg for, at Elvestad kopierte utenlandske forbilder i krimsjangeren.

Ingen bondevenn

For eksempel «Tider skal komme» fra 1918, som han utga under sitte eget navn, er full av en rekke treffende karakteristikker og polemikker som gir glimrende tidsbilder av landets hovedstad under første verdenskrig.

Elvestad, som tilhørte ytterste høyre, svermet ikke for bygda og bonden slik Hamsun gjorde på samme tid. Dette avsnittet er myntet på nettopp Hamsun som i 1917 ga ut «Markens Grøde»: «Det er blitt et poetisk bud i katekismen, at dette med å grave i gjorden skal være den eneste edle beskjeftigelse for mennesker; vi andre er bare et slags snyltedyr som eter uten å spa; i tider som disse kan bonden riktig sitte med sine brede buksevinkler på flesket og motta poetisk hyllest av sine diktere.» Slikt burde ha vært med.

Posør med hakekors

Forfatteren slutter seg i begynnelsen av boka til Halvor Foslis typologisering av den kretsen Sven Elvestad tilhørte som posør, ikke bohem. Han holder imidlertid ikke fast ved dette begrepet, enn si går nærmere inn på det, men anvender seinbohem og bohem om Sven Elvestad, Nils Kjær, Ronald Fangen og den unge Helge Krog med flere.

Det er de store kunnskapene om ulike høyreekstreme grupper og alle slags retninger som gikk forut for og banet veien for fascismen som er Bernt Rougthvedts spesialområde, og det er Elvestads forhold til disse strømningene som er bokas styrke. Denne boka utgjør sammen med boka Bernt Roughtvedt og Terje Emberland skrev om nazisten Knut Imerslund i 2004, et viktig tilskudd til litteraturen om ekstreme miljøer på høyre side, og deres kontakter i utlandet.

Åbo akademi

Carl Burchardt tilhørte kretsen rundt Elvestad, men flyttet til England. Brev til ham, har vært en viktig kilde, kanskje den viktigste? Mange vil nok bli nysgjerrig på ham.

Også et annet dokument som boka lener seg til burde vært forklart. Annie Serners brev (?) til Ulla Biaudet (Gully Ohlsson) 6. januar 1969 befinner seg i Åbo Akademis bibliotek. Hvem er disse personene? Ifølge registeret var den svenske underholdningsforfatteren Frank Heller gift med Annie Serner, men på side 216 gifter Heller seg med den danske prestedatteren Annie Kragh. Her er det noe som ikke stemmer.