Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Post-nasjonalt demokrati

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN 13. JUNI

fløt champagnen til tonene av «Ode til gleden» (EU-hymnen) i det Europeiske Parlament i Brüssel. Det 105 store grunnlovskonventet la fram et omforent forslag til en forfatning for EU. 16 måneders arbeid ble kronet med hell og delegatene gratulerte seg selv med et stort sprang framover for Europasamarbeidet. Valéry Giscard d,Estaing som ledet forsamlingen, mente dette var det største som har skjedd siden underskrivningen av Roma-traktaten i 1957. Det var flere sterke innlegg denne siste dagen og delegatene grep både til fjern og nær fortid for å understreke betydningen av arbeidet. Mens Joscha Fisher referte til andre Verdenskrig, pekte andre på Sebrenicatragedien som den viktigste personlige motivasjonen for arbeidet i konventet. Dominique de Villepin så dette som langt steg videre i å etablere et forpliktende, lovstyrt samarbeid i Europa.

I DET NYE

forslaget skal EUs institusjoner ikke bare bli mer effektive ved at antall beslutningsprosedyrer reduseres og området for flertallsvedtak utvides, de skal også bli mer demokratiske. Europaparlamentet få mer makt, søylestrukturen bli avviklet, og rettighetene bli styrket. Kvalifisert flertall som skal være beslutningsregelen på de fleste områder, betyr et flertall av medlemsstatene som samtidig representerer 60% av befolkningen. Der er unntak, særlig innenfor forsvars- og sikkerhetspolitikken. Men med nå både en forsvarsminister og en president på plass kan EU opptre mer samlet utad. Med dette har EU fått en juridisk personlighet. Konventet kom altså i mål tross dystre spådommer og motstand. Ja, enkelte representanter gikk til arbeidet med den eksplisitte hensikt å sabotere det eller i det minste se til at trakten ble så minimal som mulig. Mange har imidlertid endret mening i løpet av prosessen. Det kan skyldes flere forhold:

ARBEIDET

ble forestått av et konvent med bred parlamentarisk deltakelse. Dessuten er samarbeidsformen annerledes enn det som kjennetegner mellom-statlige regjeringskonferanser hvor statslederne forhandler fram traktater. Her har vi som regel å gjøre med knalltøffe forhandlinger hvor det ikke er kraften i de bedre argumenter som avgjør, men heller hvor troverdige truslene er. Her er det makta som rår. Konventet derimot preges av at partene i plenum og i arbeidsgrupper diskuterer seg fram til et forent standpunkt. Et konvent er en deliberende forsamling.

En annan årsak er sannsynligvis at mange har innsett at EU har utviklet seg så langt at den bør kontrolleres bedre. Integrasjonen er altså blitt så dyp at en av demokratiske grunner bør regulere dens aktivitet bedre. I dag utøver EU de fleste funksjonene til en stat og deres beslutninger berører EU borgerne på de fleste livsområder. EU påvirker nasjonalstatens handlingsbetingelser så vel som dens identitet. En kan knapt forestille seg hvordan Europa ville sett ut i dag uten EU.

EU INTEGRASJONEN

er altså kommet så langt at både statene og borgerne kan trenge et vern mot institusjonens makt. Det er nødvendig å så vel beskytte borgernes rettigheter i EU som å sikre medlemstatenes interesser. En føderal struktur hvor de ulike nivåene ble tilkjent egen kompetanse kan sikre dette. Men som vi vet vekker ordet føderasjon sterke negative følelser i mange land og er ikke brukt i det forslaget til grunnlov som nå er lagt fram. Kompetansene mellom nivåene er imidlertid blitt bedre spesifiserte. Derimot er menneskerettighetscharteret, som ble proklamert på Nice toppmøtet i 2000, inkludert. Den gang ble en ikke enig om å gi det en juridisk bindende status, men det har i tiden som har gått fått en stadig sterkere betyning. EU-borgerne er nå tilkjent rettigheter som de kan gå til EU-domstolen i Luxemburg med, hvis de mener at disse blir krenket i medlemsstatene. I Europa har borgerne fått rettigheter over og utenfor nasjonalstaten. De har fått post-nasjonale rettigheter som nå skal grunnlovsfestes.

MED EU

er det etablert en postnasjonal orden som har transformert den modellen som ble etablert med freden i Westphalen i 1648. Menneskeretttighetene er nedfelt i institusjoner som håndheves av overnasjonale organer. Det var i Europa at den såkalte westfalske orden oppsto. Det er en orden som garanterer statenes ukrenkelighet og som tilkjenner dem kontroll i indre anliggender. I denne ordenen prioriteres ikke-innblanding og statlig suverenitet over det andre hovedprinsippet i internasjonal rett, nemlig menneskerettigheter. Den westfalske orden setter statenes eksterne sikkerhet over individenes. Det er imidlertid også i Europa at prosessen med å omforme og bygge ned denne ordenen har kommet lengst. Dette er bemerkelsesverdig i seg selv. Når en tar i betraktning Europas voldelige fortid, er det enda mer bemerkelsesverdig at dette skjer på en fredelig måte. På ruinene av Europa startet et stabilt og omfattende samarbeid uten historisk forbilde. Statlig suverenitet er i dag begrenset og mentalitetene i Europa har forandret seg. I dag er det ikke bare utenkelig med krig mellom EUs medlemsstatene, men en krig i Europa ville være en borgerkrig.

ARBEIDET

med å etablere et Charter for menneskerettigheter ble også forestått av et konvent dominert av parlamentarikere. Charter-konventet ble en modell til etterfølgelse fordi det hadde maktet å skape enighet på et vanskelig område. Det ble også en modell til etterfølgelse fordi en parlamentarikerdominert forsamling har større legitimitet enn mellomstatlige forhandlinger. Menneskerettighets-charteret viser at EU er en politisk union og ikke et markedsprosjekt. Her er det ikke de fire frihetene som betones, men solidaritet, humanistiske idealer og umistelige verdier. Forbud mot kloning og mot dødsstraff på den ene siden, korrigering for kollektive forhandlinger og arbeidstaker-rettigheter på den andre siden, sier oss også mye om det felles verdigrunnlaget i Europa. Verken USA eller Russland vil kunne kvalifisere for medlemskap i Unionen.

HVA MER

er, for første gang i menneskehetens historie ser en utviklingen av et demokratisk system som ikke baserer seg på forestillingen om en nasjonal identitet og om et kulturelt homogenisert folk. I EU kan en ikke basere seg på en etablert forestilling av hva det vil si å være Europeer eller om hva Europa er. Denne forestilling må heller skapes gjennom offentlige kommunikasjonsprosesser. Hva som er felles og delt, hva Europa er eller ikke er, må opinionsdannere og beslutningstakere selv være med på å danne. Gjennom i sitt strev med å skape oppslutning om standpunkter må de være med på å skape det bilde av Europa som har appell i brede befolkningsgrupper. Hvorvidt dette lykkes, skal være usagt, men det er nødvendig om det skal være mulig for EU å omsette sine målsetninger i praksis. En felles identifikasjon trengs for å etablere en hardt tiltrengt sosial- og skattepolitikk, en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk. En grunnlov er første steg på vei mot en slik felles identitet.