Postgirobygget

Postgirobygget gir musikalsk pregløshet et ansikt.

Postgirobygg-leder Arne Hurlen uttalte for ikke lenge siden til Norges største avis at gruppas forrige utgivelse, «Supertanker» (1999), ikke burde vært gitt ut. Den naturlige konsekvensen av denne selvinnsikten ville vært å legge Postgirobygget på hylla. Men Hurlen tar en runde til, kanskje for å irritere kritikere eller for å bevise at Norges mest utskjelte band fortsatt har livets rett.

Hurlen og co. har skjerpet seg noe siden den katastrofale forgjengeren, men selv med lånte Stones-riff og et forsøk på et utvidet og mer autentisk lydbilde klarer ikke Postgirobygget å løpe fra det faktum at de er blottet for sjarm, og at de ennå ikke har tenkt én egen tanke. Mens de på det nå fem år gamle debutalbumet lyktes med sin epleslang i den norskspråklige rockhistorien, bedriver de nå halvhjertet brakkvannsplasking. Hurlen tror ikke på sine egne sanger, vokalen hans kjennetegnes først og fremst av dårlig diksjon og manglende musikalitet og bandets sound er som perfeksjonert pregløshet.

Arne Hurlen har andre oppgaver her på jorda enn å spille i band.

BLOTTET: Postgirobygget klarer ikke å løpe fra det faktum at de er blottet for sjarm, og at de ennå ikke har tenkt én egen tanke, mener vår anmelder.