Postgirobygget

Streitingenes hevn.

CD: Det er feigt at denne comebackplata fra Postgirobygget og neste ukes tilsvarende med Trang Fødsel ikke er satt opp med utgivelse samme dag. Det må være enda et tegn på de dårlige platebransjetidene – ingen har råd til å tape en god gammeldags barnslig tvekamp i platebutikken.

Vi blir altså snytt for en clash of the titans, den utskjelte distrikthøyskolerockens «Blur mot Oasis»-øyeblikk, en virkelig festdag for de to fremste representantene for en generasjon band som skapte seg karrierer ved å plyndre norsk-på-norsk-adelens arvegods. Riktignok uten at de fikk med seg de viktigste, smarteste eller mest essensielle delene. Det er som å prøve å stjele en bil, men bare få med seg setene og bagasjelokket.

Postgirobygget anno 2007 er verken mer eller mindre irriterende enn før. Det mest irriterende er og blir deres lidenskapsløse konformitet og fantasiløshet og deres totale mangel på musikalsk temperatur. Deres mangeårige kommersielle suksess er slik sett å betrakte som streitingenes hevn: Hvis låtskriver og sanger Arne Hurlen hadde vært en pussig nerdetype eller en kynisk, breial smarting, så ville hans parasittvirksomhet vært betydelig mer underholdende.

Her fortsetter han å skrive sanger i sin egenoppfunnede, bleke og personlighetsflate «Being Lars Lillo-Stenberg»-tradisjon, ispedd noen Kent-aktige tilbøyeligheter her og en DumDum-aktig låt der. Enderimene er gjerne av type nød, og tekstenes tematiske horisont strekker seg i sine dristigste øyeblikk til rollen som kåt og nysingel 35-åring på fredagspils i «Raka fant». Eller hva med følgende ironifrie statement fra «Fett»: «Jeg burde vært engasjert / i tørke, sult og katastrofer / for eksempel krigen i Irak / Men det jeg bryr meg om er om å ha det fett, eller no sånn».

«Tidløs» er heller ikke spesielt tidløs, den er for det meste veldig siste-halvdel-av-nittitallet. Men de som var 25 da er blitt 35 nå, og da er vel uttrykket tidløst nok i akkurat denne sammenhengen.