Posthum Mykle - helt hinsides?

I Dagbladets intervju med Gordon Hølmebakk 13.11. sier han: «Æ...Å men jeg kom til at 40 år etter Mykle-saken kan vi ikke begynne å sensurere ham med begrunnelse i moral, etikk eller lovgivning.»

Denne fristilling av Mykle er ikke uproblematisk. Hølmebakk er kjent med at store mengder av Mykles etterlatte papirer er sortert til side som private. Ved å vurdere brevet som dikterisk form unngår en ikke problemet med levende modeller/personer. Toril Hofseth, Mykles siste kone, blir ved navns nevnelse brukt i Mykles bok «Con amore» (1961) og tilsvarende nå i «Mannen fra Atlantis» s. 184- 185.

  • Vi er brødre av Toril Hofseth, og vi reagerer på følgende avsnitt: «Noe lignende som Jane, muligens ubevisst, gjorde mot meg og mitt arbeid, det gjorde Toril en gang tidligere, for mange år siden, da hun, hjulpet av sin far, satte en advokat på meg, for å avtvinge meg en erklæring om at jeg ikke skulle bruke henne som levende modell: et skritt fra Torils side som brøt meg ned, og som brøt istykker vårt ekteskap (det gjaldt boken «Con amore»); hennes feighet hevnet seg senere på henne i form av sinnssykdom, hun har gått inn og ut av asyler, er i dag på Ullevål 6. avdeling, og slik går det alltid Æ...Å».
  • Nå i 1997 får Torils ettermæle ikke fred fra Gyldendal forlag - de utgir Mykles brev posthumt.
  • I de tre «Mykle-bøkene» som har kommet etter Mykles død, er Toril fremstilt på en vond måte. Sider ved hennes liv som var for private for offentligheten, ble omtalt i disse bøkene. Aschehoug forlag har to ganger beklaget dette i etterkant. Men nå altså Gyldendal forlag!
  • Første gang Toril ble syk, var da hun hadde lest manuset til «Con amore» (1961). Toril ble igjen syk i 1966 da Agnar ville bruke deler av «Con amore» i en ny bok. I «Con amore» skriver Mykle om en særdeles brutal voldtekt Toril ble utsatt for i Danmark i 1957.
  • Harald Hofseth ringte Mykle og fortalte at Toril var død. Hans reaksjon og svar: «Jeg visste ikke at det var så alvorlig.» Avsnittet i «Mannen fra Atlantis» s. 184 er ikke et spørsmål om dikterisk frihet. Det er et misbruk av Torils livsskjebne.

Mykle skrev mange brev til Toril etter separasjonen i 1963. Mange av disse brevene var frierbrev (1966/67). Toril nektet å ta imot disse, hun brente dem opp eller returnerte dem uåpnet med påskriften «La meg være i fred!».
Innholdet i disse frierbrevene var også av økonomisk art. Økonomi ble behendig sammenkoblet med frieri.

Torils dypeste ønske var å få være i fred.

Mykle lot henne ikke i fred.

Mykle leverte manuskriptet til «Con amore» i 1961, men Gyldendal refuserte det med en litterær begrunnelse.

I «Mannen fra Atlantis» omtales faktiske forhold fra Torils liv (innleggelse på Ullevål og Dikemark), men det sammenkobles med usann og ufullstendig beskrivelse av situasjonen rundt boken «Con amore».

Mykle våger å påstå at Toril var feig - og at hun derfor ble straffet med psykiske lidelser. Han gir henne skylden for at han ble brutt ned. Men forholdet var det motsatte! Det var innholdet i Mykles bok «Con amore» som for Torils vedkommende brøt tillitsforholdet i stykker og ødela ekteskapet. Agnar Mykle brøt ikke sammen, men sendte følgende telegram til Toril:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Boken refusert fra forlaget så som oppblåst og uferdig. Utmerket. Så starter jeg fra null og skriver en ny og tredje bok. Men hvis jeg i fremtiden skal ha minste fortrolighet eller påtrykk fra svigerforeldre, forlanger jeg omgående skilsmisse. Brev følger. Agnar.»

Toril Hofseth var et djervt, modig og dristig menneske. Hun var begavet, følsom og bråmoden, fylt av en livsintensitet og med et spenn i sinnet som gjorde henne til et suverent motstykke til Ask Burlefot. Hun var ikke det storøyde beundrende «barnet» som henrykt lot seg forskrekke av den store dikteren, slik en får inntrykk av i «Con amore». «Con amore» er ikke en bok preget av «en gammel manns forelskelse i en ung pike - en hyllest til sanseligheten» (Anders Heger i Universitetets gamle festsal, høsten 97). «Con amore» representerer derimot et avgjørende dypt og grovt tillitsbrudd mellom ektefellene Agnar Mykle og Toril Hofseth.

Toril fikk tilsendt politirapporten om voldtekten fra Danmark, fordi Agnar ville lese den for å forstå henne bedre.

I dypeste fortrolighet gjenopplevde og delte hun voldtektsopplevelsen med Agnar. Bak hennes rygg og mot hennes vitende bruker han dette i boken «Con amore». Vi ser en sammenheng mellom utbruddene av Torils sykdom og Agnar Mykles diktning/tillitsbrudd.

Vi fulgte Toril meget nært de 8- 10 siste årene hun levde. Disse årene var i perioder fylt med psykisk lidelse og smerte - angst og depresjon. Hun kjempet en beinhard og fortvilet kamp for å holde seg i live.

Dette visste Agnar. Han sendte pater Hallvar Rieber Mohn til Toril for å be om forsoning og tilgivelse for den skyld han følte. «Et sjelelig mord» kalte pater Mohn det. Resultatet av dette forsoningsforsøket var at Toril igjen ble syk og tok sin første overdose av sovepiller. Med sitt fjerde selvmordsforsøk i 1975 døde Toril, 35 år gammel.

Anders Heger og Gordon Hølmebakk har lest «Con amore». De må vite at Toril protesterte mot boken.

Det er uforståelig for oss at Gyldendal publiserer avsnittet om Toril og «Con amore».

Det er med sterk ulyst og motvilje vi går ut med så personlige forhold.

Agnar Mykle har til nå, kanskje, vært beskyttet av den enkeltes ønske om selvbeskyttelse. Vi mener, dessverre, at det er påkrevet med en så direkte og tydelig tale etter at disse forholdene har vært antydet eller «beskrevet» i de tidligere Mykle-bøkene.

Det forhold at Mykles fire barn, som har samtykket til utgivelsen av «Mannen fra Atlantis», ikke har hatt tilstrekkelig kunnskap om ekteskapet Mykle/Hofseth, understreker det problematiske ved Mykles papirer.

Vårt spørsmål er - har ikke forlaget et publiseringsansvar?

Agnar Mykle unndrog seg spørsmålet om moralsk ansvar overfor levende modeller. Kan forlaget gjøre det samme?