AKADEMISK KAMP: Striden om postmodernismen var blodig på norske universiteter på 1980- og 1990-tallet. Fortsatt preger den universitetene, skriver Aksel Braanen Sterri.
AKADEMISK KAMP: Striden om postmodernismen var blodig på norske universiteter på 1980- og 1990-tallet. Fortsatt preger den universitetene, skriver Aksel Braanen Sterri.Vis mer

Postmodernismens innbilte frihet

Postmodernismen var nok frigjørende. Men i motsetning til dagens positivisme, ga den aldri en stødig grunn å stå på.

Kommentar

Kjellerpuben på SV-fakultetet på Blindern var fylt til randen med studenter. Det var ikke konsert eller fest, men lunsjdebatt i regi av debattforeningen ved statsvitenskap en høstdag i 2007.

På scenen sto Raino Malnes og Iver B. Neumann.

Til tross for at det var et tilsynelatende perifert tema «sosialkonstruktivismen» som skulle diskuteres, var det en spesiell stemning blant de frammøtte. Her var det duket for en real fagdebatt med en betent historie.

Atferden til de to professorene avslørte at såret var mer enn betent. Fiendskapen nærmest lyste mot oss da de ba om å få et ekstra bord opp på scenen. De nektet å dele bord.

Hva var det som kunne få to dannede og, hver for seg, særdeles hyggelige professorer, til å gå i strupen på hverandre på denne måten? Svaret er postmodernismen, som innen faget statsvitenskap gikk under navnet sosialkonstruktivismen.

Da postmodernismen kom til Norge, nylig utgitt på Flamme forlag.
Da postmodernismen kom til Norge, nylig utgitt på Flamme forlag. Vis mer

Bjarne Riiser Gundersen, høyskolelektor og tidligere journalist i Morgenbladet, har nå skrevet en beretning om denne «store intellektuelle vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.»

Boka er en jakt på hva kjernen i postmodernismen var, og forsøker å besvare hvorfor postmodernismen fikk et så stort grep over en del betydningsfulle miljøer på 1980- og 1990-tallet.

Hvis svaret skal konsentreres i én setning er det at postmodernismen spredte om seg fordi den ble oppfattet som en radikalt frigjørende kraft. Den gjorde det mulig å stille spørsmål ved alle etablerte sannheter. Selv i møte med antatt nøytrale begreper som fornuft og rasjonalitet, og i møte med uskyldige praksiser, så den skjult makt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Postmodernismen var frigjørende, skriver Gundersen, fordi den «ga nytt rom for å diskutere grunnlagsspørsmål - de sentrale, ofte uuttalte premissene som ligger til grunn for kulturen vår.»

I et fag som litteraturvitenskap og andre humanistiske fag fikk postmodernismen betydelig innflytelse. Det samme gjorde den i deler av sosiologien. Professor Thomas Hylland Eriksen mener sosialantropologien fortsatt ikke har kommet seg helt etter at postmodernismen skyllet over faget.

I statsvitenskapen møtte Neumann og hans like imidlertid en sterk og institusjonalisert motmakt, da de forsøkte å skape rom for denne siste moteretningen innen faget.

Torbjørn Knutsen ved NTNU mente den nye retningen var lite annet enn språklig jåleri og anbefalte sine motstandere å se hva faget hadde i garderoben før den ikledde seg siste skrik fra Paris.

Konflikten toppet seg da en postmodernist skulle få sin hovedfagsoppgave vurdert ved Institutt for statsvitenskap ved UiO. Neumann var veileder og Malnes og Dag Harald Claes satt i kommisjonen. Neumann mente prestasjonen sto til laud. De andre ville gi den stryk. For første gang i instituttets historie fant de ingen løsning.

En lite fruktbar og uforsonlig debatt fulgte. Instituttet ble anklaget for å være gammeldags, sneversynt og for å bruke makt til å presse ut andre perspektiver.

Selv om postmodernismen var så godt som død da jeg startet mine studier i statsvitenskap i 2006, gikk det fortsatt gjetord om denne kampen og det ble gjort spredte forsøk på å ta opp kampen, blant annet fra studentavisa Universitas.

Bjarne Riiser Gundersen, forfatter av bok om postmodernismen. Foto: Marius Beck Dahle.
Bjarne Riiser Gundersen, forfatter av bok om postmodernismen. Foto: Marius Beck Dahle. Vis mer

Det var nysgjerrigheten som fikk oss til å invitere de to hovedpersonene fra 1990-tallets strid, til en duell i kjellerpuben. Nivået på debatten ble som det måtte når to verdensbilder med fullstendig mangel på overlapp, barker sammen. Jeg husker Neumann med dypt alvor understreket betydningen av at den sosiale verdenen vi lever i er i «fluks», mens Malnes nektet å diskutere et begrep han tilsynelatende ikke forsto.

Selv om personkonflikter virker forlokkende på et ungt sinn, bleknet etter hvert interessen for den «undertrykte» teoriretningen. Det som først virket som et radikalt nytt syn på verden, «alt er sosiale konstruksjoner», viste seg ved nærmere ettersyn å ta form som selvfølgeligheter, som at Stortinget og nasjonalstaten er skapt av mennesker.

Og her er vi ved problemets kjerne. Selv om det nok er frigjørende å stille spørsmål ved alt, gir postmodernismen ingen fast grunn å stå på. Frigjøringen blir dermed illusorisk og kortvarig.

Som Gundersen påviser i boka rakner postmodernismen når den skal utgjøre kjernen i et forskningsprogram, som når Siri Meyer skulle bidra med et postmoderne blikk i maktutredningen.

Gundersen tviler på at dagens studenter får det pusterommet som postmodernismen ga. Det er dessverre mange studenter som går lenge uten å få intellektuell tenning. Men mange oppdager reelt frigjørende verktøy, som de kan bruke til å kritisere vedtatte sannheter.

Positivismen og stringent filosofi, er ikke siste skrik fra Paris. Men til gjengjeld har de det i seg å være virkelig og varig grensesprengende.