Postrock-flørtende lydlandskaper

Satyricon tilbake i plateform etter fem år i dvale. Denne gang med drahjelp fra Sivert Høyem.

Foto: Sune Frøyseth Eriksen
Foto: Sune Frøyseth EriksenVis mer

ALBUM: Med Satyricons åttende album i rekken markerer selvtitulerte Satyricon en ny start inn i et mer voksent, melodisk og kontrollert uttrykk. Tempoet har blitt skrudd ned betydelige hakk og har gitt Wongraven & Co mer rom for eksperimentering der umiddelbarheten - som bandet har lent seg på i de senere år -lar seg vente på. Med mindre du leter. Og lytter.  

«Satyricon» pløyes ny musikalsk grunn. (Nesten) borte er de banale «alla skal med»-riffa som har preget Satyricons to foregående plater. Inn med postrock-flørtende lydlandskaper og semiakustiske riff over en analog og organisk produksjon som ikke nødvendigvis setter seg før etter noen gode runder.

Det mer ekstreme tradisjonelle black metal-uttrykket til Satyricon er i fåtall denne gangen, men viser tendenser i «Walker Upon The Wind», som er en slags hyllest til gammel 80-talls sør-amerikansk metal. Det heter i presseskrivet at black metallen videreføres i progresjonens navn med ønske om å bryte grenser, men det er helt andre aktører i en stadig pulserende undergrunn som briljerer på den fronten, bare så det er sagt.  

«Satyricon»

Satyricon

4 1 6
Plateselskap:

(Indie Recordings/Indie Distribution)

Se alle anmeldelser

Den aller største positive overraskelsen er låta «Phoenix»; sunget av-og skrevet ekslusivt for Sivert Høyem. Et flott eksempel på at metal og melodi passer fint sammen som hånd i handske, uten at kompromisset bli Nightwish. Eller Bring Me The Horizon for den saks skyld, uten sammenligning forøvrig.

Etter såpass mange år som ledende aktører skal Satyricon ha all ære for nytenkning og applaus for inntog i nye musikalske retninger, selv om plate tidvis, dessverre, blir noe safe og kjedelig i lengden.  

Postrock-flørtende lydlandskaper