STEIN ERIK HAGEN: Orklas nåværende hovedaksjonær bidrar til at den tidligere industrikjempen selges ut av landet bit for bit.
Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX .
STEIN ERIK HAGEN: Orklas nåværende hovedaksjonær bidrar til at den tidligere industrikjempen selges ut av landet bit for bit. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX .Vis mer

Potetgullplanen

Den tidligere industrikjempen Orkla selges ut av landet bit for bit. Det interesserer regjeringen og Ap rett bak.

MAN KAN SI MYE om Stein Erik Hagen, men han gjemmer ikke bort seg selv eller ideene sine. Som hovedaksjonær i Orkla (han eier 24 prosent) strør han stadig rundt seg med tanker om politikk og antydninger om hvilke deler av selskapet som kan bli solgt. På en investorkonferanse i London for kort tid siden, ble slaktingen av selskapet også formalisert og lansert som en offensiv strategi. Nå skal solcelleselskapet REC ut av porteføljen, sammen med tradisjonsrike Borregaard og aluminiumsselskapet SAPA. Også store deler av den betydelige aksjeporteføljen skal selges. Heretter skal det satses på merkevareselskaper, særlig i Norden.

DETTE SKUESPILLET får stadig nye akter uten at publikum reagerer særlig. Etter at Stein Erik Hagen kom til makten i Orkla i 2004, har han lempet ut virksomheter i høyt tempo og samtidig sørget for store og ekstraordinære utbytter til aksjonærene, ikke minst seg selv. I disse dager er et nytt, ekstraordinært utbytte på vei med ekspressfart. Blant de større salgene kan nevnes bryggerigiganten Carlsberg, Orkla Media, teknologi- og metallselskapet Elkem, en rekke kraftverk og store skogeiendommer. Dette ga en salgsinntekt på ca. 45 milliarder kroner. Hagen har også foretatt en rekke salg innenfor andre deler av sine virksomheter (Rimi/ICA, Steen & Strøm) for rundt 30 milliarder. Til sammen har han altså solgt unna verdier for ca. 75 milliarder. Med unntak av kraftverkene og skogen, har det øvrige blitt solgt til utenlandske interesser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET SOM FOREGÅR i Orkla er en planmessig avvikling av et av landets mest verdifulle selskaper. Orkla var et konglomerat hvor styrken lå i samspillet mellom industriell og finansiell kompetanse. Nå reduseres det gradvis, og tyngdepunktet - hvis det kan kalles det - flyttes til pizza, leverpostei og snacks. Det er områder som den gamle kjøpmannen Rimi-Hagen kan. Utviklingen viser også strategiens sluttpunkt: Alt Stein Erik Hagen tar i blir til potetgull.

AKSJONÆRENE i Orkla sitter stort sett stille og tar imot dividende fra dette opphørssalget. Knapt noen bestrider eiernes rett til å disponere over selskapet, men det er oppsiktsvekkende at prosessen foregår med så svak politisk motstand. Riktignok hadde LO-leder Roar Flåthen en utblåsning forleden der han konstaterte at Hagen ikke er noen langsiktig kapitalist, bare en kynisk en. Men det ble med adjektivene. I det siste har også SV meldt seg på kritikken med forslag om statlige oppkjøp.

LIKEVEL ER DET liten grunn til at Stein Erik Hagen skal skjelve av frykt på innsida av sin tyrolerjakke. Det statlige Folketrygdfondet er nest største aksjonær i Orkla (9.2 prosent) og har hele veien velsignet Hagens linje og stilt seg bak ham. Næringsminister Trond Giske - tidligere kjent som en kraftfull politisk operatør - virker helt satt ut etter at han fikk varig opphold i en kirsebærhage med de rike. Da Elkem ble solgt til Kina, trakk han på skuldrene og sa at vi må akseptere slikt fordi Norge har store eierinteresser i utlandet. Noen aktiv eierskapspolitikk har ikke vært å få øye på under Giskes politiske vakt.

NASJONALT EIERSKAP handler ikke om flagget eller 17. mai. Det handler om nasjonalstatens styrke, utviklingsmuligheter og selvstendighet. Selvsagt skal norske bedrifter kunne selges til utlandet, slik vi også kjøper foretak der. Da må vi samtidig ha en nasjonal strategi for langsiktig næringsutvikling og eierskap - ikke selge landet til høystbydende på internasjonale auksjoner. Vi trenger nasjonal kontroll med sentrale naturressurser, men også en eierklasse som er knyttet til nasjonalstaten og dens institusjoner. Her finnes et naturlig samspill der staten leverer tjenester som er nødvendig for den verdiskapningen som skjer i næringslivet. Samspillet krever en nærhet som bare kan oppnås når sentrale deler av eierskapet har tilknytning til Norge.

TIDLIGERE VILLE forslag om store salg eller fusjoner øyeblikkelig bli fanget opp og drøftet i regjeringen, i fagbevegelsen og blant næringslivets toppledere. Disse ville sammen sett på muligheten for å beholde virksomhet under norsk kontroll. I dag mangler det mekanismer og verktøy som kan føre eierskapsprosessene inn på alternative spor. Det bør regjeringen skaffe seg. Hvis ikke kan Trond Giske like godt sette seg ved siden av Stein Erik Hagen og dele jobben som riksauksjonarius.