Potetmos på mobilen

- Potetmosen ligger i skuffen over gryteskapet. Melding fra setet bak meg, etter standardåpningen:- Jeg sitter på bussen.

- Så finner du wienerwurst i kjøleskapet og kjøttpølser i fryseren. Kan du se etter, mens jeg venter?

Pause.

- Finner du ikke wienerwursten? Let en gang til, bak påleggsskuffen.

Pause.

- Finner du ikke potetmosen heller? Se i skuffen ved siden av gryteskapet, eller skuffen over bestikket. Ring meg.

  • Jeg er blitt god på å kutte ut mobillåtene på bussen hjem og surret av stemmer. Livet er for kort til andres dall.

Men jakten på potetmos er ny. Konsentrasjonen om Dagbladet er dalende.

Kommer de til å finne potetmosen? Hvilken skuff ligger den i? Kanskje den ikke finnes i noen skuff på kjøkkenet i det hele tatt. Men ligger i verktøyskuffen sammen med annet lim?

Det er det vi kaller potetmos hjemme hos oss, når vi i nødsfall tyr til den. Tilsatt masse gressløk, ekstra smør og en fløteskvett, blir det tilnærmet spiselig.

Gressløk er ennå ikke noe tema i mobilen.

  • Bussen har passert Lysaker, og fremdeles er ikke potetmosen funnet. Samtalene har økt i antall. Dama bak meg begynner å bli amper. 15 minutter er gått av de 45 som det vil ta før hun er hjemme. Opplysningen om det kom allerede nederst i Bygdøy allé. Av det kan jeg slutte at hun bor ganske langt ut i Bærum. Jeg begynner å nærme meg en sosiologisk undersøkelse, takket være mobilsamtalenes løpende orientering om hverdagens hendelser.
  • Etter 18 minutter på bussen vet jeg at de må ha et or'ntli' stort kjøleskap, siden wienerpølsene har gjemt seg. Og at ordenen i kjøkkenskuffer og skap står noe tilbake. Som om ikke jeg skråsikkert på sparket kan si hvor vårt lim ligger: i skapet til høyre for kjøleskapet, i hylla over pasta, ris og spagettipakker. Slikt blir det ikke bussunderholdning av.

Vi er flere som har sluttet å rasle med avisa nå.

  • Det verste er at jeg snart skal av. Får jeg aldri vite hvor mosen er? Må jeg bli med til endeholdeplassen? Men så:

- Sett på ti poteter, sies det bak meg. De gir opp jakten.

Jeg brenner etter å vite hvordan hun ser ut, potetmosdamen, men er høflig nok til ikke å snu meg.

Først dagen etter, for nå er jeg blitt en interessert lytter, finner jeg knepet.

  • I sosiologiens navn har jeg tatt i bruk lommespeilet og later som om jeg har rusk i øyet. Jeg har tilnærmet full oversikt, og er i gang med en avhandling!