Potter på det jevne

Et godt stykke håndverk, men mer ventende, enn oppslukende.

FILM: Nesten seks år er gått siden den første Potter-filmen så dagens lys. Og nærmere ti siden den første boka ble lansert. I dag har den femte filmen verdenspremiere, og om elleve dager settes den siste, og for mange ekstremt etterlengtede boka ut i bokhandlernes utstillingsvinduer verden over.

Puh! bare tankerekka gjør meg sliten. Og dette er før Potter-året 2007 egentlig har begynt, og mediekjøret for alvor setter inn.

Historien, universet og karakterene er med andre ord velkjent, nyhetene er ute av skapet for lenge siden, og regissør David Yates’ oppgave; å lage en film som til tross for dette makter å målbinde, er en særdeles vanskelig jobb.

At utgangspunktet for manuset til «Harry Potter og Føniksordenen» består av en 875 siders tykk bok – nærmest tre ganger så mange sider som i den første boka – gjør ikke jobben lettere. Mange sider er med andre ord blitt kuttet, og mange detaljer utelatt.

Samtidig er jeg imponert over regisørens narrative sluttarbeid, der denne filmen kanskje er den av «Potter»-filmene som holder klarest fokus historien igjennom.

Anklaget for løgn


På den andre siden har han hatt mer stoff å velge fra, og derfor gis enkelte karakterer, som for eksempel rollefiguren til Helena Bonham Carter (Bellatrix Lestrange), vesentlig for lite plass.

Vi møter Harry rett før han skal vende tilbake til sitt femte skoleår på Galtvort, og i det han oppdager at han er mer upopulær enn noen gang tidligere.

Fokus på døden


Magiminister Kornelius Bloeuf tror nemlig at Harrys aggressive møte med Voldemort – fra film nummer fire – er løgn.

Og han anklager Harry og Humlesnurr for å være ute etter posisjonen hans. Han benytter seg av sin politikermakt og sprer løgner om Potter og Humlesnurr i tabloidene.

Samtidig utnevner han en rosakledd, gruelig streng lærerinne for å departementgodkjenne og overvåke Galtvort.

I tillegg lurer den alltid tilbakevendende og hevnsyke Voldemort i kulissene.

Det er noe ventende over denne «Potter»-film nummer fem. Det er den mørkeste filmen hittil og kanskje også den skumleste, og den inneholder mer dialog og fokusering på døden enn tidligere.

Kanskje er dette naturlig siden vennene begynner å bli voksne, relasjonene deres går dypere, og de innser sine roller og skjebner i livet.

Vekker latter


Filmen er også den smarteste til nå, med skarpere poeng og vitser, og tydeligere og mer gjennomførte karakterer. Imelda Stauntons inntreden som den ekstremt barnefiendtlige Dolorosa Uffert føles friskt, og er lattervekkende filmen igjennom. Selve filmhåndverket er i det hele tatt godt utført.

Samtidig kjennes «Harry Potter og Føniksordenen» bare nødvendig fordi den inneholder hint om hva som skal komme.

Den makter aldri å spenne oss til pinebenken, da filmens endelige utfall virker gitt på forhånd.

Det er som å se en ekstraomgang i en finalekamp i fotball, der vi underholdes med enkelte sjanser, men savner scoringer. Og der hele spillet egentlig dreier som å om hale ut tida i vente på det endelige straffeoppgjøret.