Powerballader

Studiomusikerelite fra Memphis gir kropp til Cat Powers låter.

CD: «The Greatest» er ikke et greatest hits-album, det er rett og slett Cat Powers sjuende album. På det har hun fått med seg legendariske studiomusikere fra Memphis, blant dem flere musikere fra Hi Records rytmeseksjon, som i sin tid spilte på flere av Al Greens mest kjente innspillinger. Plata lever i møtet mellom Cat Powers vâre låter og det fyldige, rolige arrangementene, der kapellmester Mabon «Teenie» Hodges\' skarpe, tynne gitarlyd ligger i front.

Kjøtt og blod

På noen av sine tidligere innspillinger har Cat Power, eller Chan Marshall som hun egentlig heter, valgt å bare ha enkelt gitar- eller pianokomp. Låtene og stemmen hennes gjør seg godt med et slikt skjelettaktig lydbilde, men på «The Greatest» viser det seg at låtene blir enda bedre med litt kjøtt og blod, i form av blåsere, strykere og vokalharmonier.

Bakholdsangrep

Chan Marshall skriver tekster som du aldri helt veit hvor ender. Tekstlinjene er som bakholdsangrep, akkurat når du tror du veit hva som kommer, kommer det noe helt annet som du skjønner har ligget der hele tida. Å gi seg ut på å sitere dem, er et kapittel for seg: Ofte er det nærmest umulig å høre akkurat hva hun synger. Det tvetydige gjentar seg, i den grad jeg har hørt riktig, i tematikken: Man kunne kalt tekstene såre og desperate, men det ville vært for enkelt, de er samtidig stolte og konkrete. Hør selv, gjør deg opp din egen mening - og om du kjenner at dine argumenter gjerne burde bygges ut litt, at du trenger mer kjøtt på beinet, ring gjerne Mabon «Teenie» Hodges.