POWERTRIO: Hedvig Mollestad Trio med Mollestad i midten, flankert av bassist Ellen Brekken og trommis Ivar Loe Bjørnstad. Foto: Julia Naglestad
POWERTRIO: Hedvig Mollestad Trio med Mollestad i midten, flankert av bassist Ellen Brekken og trommis Ivar Loe Bjørnstad. Foto: Julia NaglestadVis mer

Powertrioen som akselererer som en snerten sportsbil

Tungt, men herlig på Hedvig Mollestad Trios fjerde album.

ALBUM: «Black Stabat Mater» er en umiddelbart assosiasjonsrik albumtittel på Hedvig Mollestad Trios fjerde album. En liten ordlek med Black Sabbath, selvsagt, men «Stabat Mater» er også en gammel katolsk hymne til jomfru Maria i det hun lider seg gjennom korsfestelsen av Jesus. Tunge, dunkle greier altså, men også med en kledelig selvironisk tvist i en låttittel som «In The Court Of The Trolls», progrock, metalklisjeer og «Dovregubbens hall» trykket sammen som et lite byggesett inni et kinderegg.

«Black Stabat Mater»

Hedvig Mollestad Trio

5 1 6
Plateselskap:

Rune Grammofon

Se alle anmeldelser

Det viktigste med «Black Stabat Mater» er uansett å registrere hvilken formidabel powertrio gitarist Hedvig Mollestad Thomassen, bassist Ellen Brekken og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad har utviklet seg til gjennom fem år.

Powertrioen som akselererer som en snerten sportsbil

I løpet av de tre første platene ble antall låter gradvis færre og låtene gradvis lengre, og på «Black Stabat Mater» klokker fem spor inn på drøyt 33 minutter.

Mollestad har for lengst spilt seg inn i sjiktet av våre alle beste gitarister uansett sjanger, hennes fleksibilitet og bredde illustrert gjennom faste oppdrag for artister som Bernhoft og Hilde Marie Kjersem. Her leder hun sin trio gjennom et landskap som dels fortsatt slekter tungt på den tradisjonelle, bluestunge tungrocken, men som appliserer så vel dramaturgi som sinnelag fra ulike metaluttrykk, progrock og en stolt norsk jazztrioarv.

Og så Motorpsycho, da: Jeg måtte finne fram Mollestads inspirerte og personlige essay om «Angels And Daemons At Play» i Motorpsycho-antologien «Supersonic Scientists» for å lete etter hva det egentlig er hun har tatt med seg derfra, og konklusjonen er at det først og fremst er grenseløsheten i dette kanskje mest romantiske av alle bandformater: Utnytte trioformatet så elastisk og emosjonelt som mulig. Utfordre, men ikke nødvendigvis slite ut lytteren. Utforske rommet og ta seg den tiden som trengs, enten det galopperer rifftungt og jagende av gårde, eller at det tas ned som på den saktmodige og dvelende «-40», med sitt umiddelbare klang- og stemningsfellesskap med roligere Motorpsycho-låter som «Pills, Powder & Passionplay» og førstedelen av «Plan #1».

Det blir fort noen adjektiver som går igjen når man skal beskrive den type musikk som Mollestad & co er eksponenter for her, «blytungt», «hardt», «buldrende» og så videre, felles for de fleste ordene er at de egentlig ikke er i stand til å beskrive hvor grasiøst og elegant samspillet og framdriften er på «Black Stabat Mater». Vi snakker aldri traktor og dampveivals, aldri motorsag eller ambolt, det er fingerspissfølelse og følsomhet hele veien, trioen akselererer med den samme gromme følelsen som en snerten sportsbil, selv i de mest heseblesende og febrile temposkiftene. Og i den hypnotiske langkjøringen er det likevel nok luft og dynamikk til at man orker å henge med hele veien.