HOLDES UTENFOR: Flinke folk med formidlingsbehov holdes utenfor skoleverket på grunn av kravet om PPU, mener artikkelforfatteren. Foto: Ole C.H. Thomassen
HOLDES UTENFOR: Flinke folk med formidlingsbehov holdes utenfor skoleverket på grunn av kravet om PPU, mener artikkelforfatteren. Foto: Ole C.H. ThomassenVis mer

PPU er verken praktisk eller pedagogisk

Rådene fra PPU til fremtidens lærere er «møt eleven der eleven er» og «skap et godt miljø for læring». Men hvordan disse målene nås? Det sier studiet ingenting om.

De siste åra har praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) blitt kritisert for i liten grad å forberede lærerstudenter på livet i klasserommet. Jeg har nylig fullført PPU ved UiO, og fikk fordommene bekreftet.

Som lærerstudent stilte jeg meg noen spørsmål ved studiestart: Hvordan gir jeg gode tilbakemeldinger til elevene? Hvordan holder jeg ro i klassen? Hvordan bygger jeg en god relasjon? Hvordan motiverer jeg elever? Hvordan avdekker jeg mobbing?

Ingen av spørsmålene ble besvart på PPU. De ble knapt diskutert.

PPU handler hovedsakelig om utdanningssosiologi og pedagogiske modeller. Modellene er ofte vage, og det er uklart hvordan de kan anvendes i klasserommet. I den grad mitt kull fikk praktiske råd, var det av typen «møt eleven der eleven er» og «skap et godt miljø for læring». Problemet er at alle lærerstudenter har slike mål. Det de søker svar på, er hvordan de kan nå målene. Her har PPU lite å bidra med.

Kritikken mot PPU har ført til at flere har tatt til orde for å reformere studiet og gjøre det mer praktisk. Reform har i noen grad skjedd, men det har hatt lite å si for undervisningen. På årets studium var seminarene i pedagogikk omdøpt til «praktikum», uten at de hadde endret innhold. Boka «Pedagogikkens hvordan» sto på pensum og virket lovende, men den handlet ikke om praktiske råd for lærere. Den handlet om det høyst teoretiske «hvordan-perspektivet» og dets relasjon til øvrig pedagogisk debatt.

Hva kan vi gjøre for å komme ut av dette uføret? Snarere enn nok en gang å reformere PPU, foreslår jeg et grep som kan gjøres med et pennestrøk:

Tillat rektorer å gi fast ansettelse til lærere uten PPU.

Dette vil gi tilflyt av fagfolk til en utdanningssektor med akutt lærermangel. Mange potensielle lærere med master- eller doktorgrad ivrer etter å formidle kunnskap, men holdes utenfor skoleverket av kravet om PPU. De ha sjelden tid eller råd til å bruke et år på dette studiet. PPU er en flaskehals som alle med universitetsutdanning må gjennom for å bli lærere. Derfor har studiet lange ventelister trass i lav kvalitet og mange blir også nektet adgang.

Dersom det absolutte PPU-kravet fjernes, mister PPU sin monopolstilling. Da må landets høyskoler og universiteter tilby noe nyttig for å tiltrekke seg lærerstudenter.

Vi viser landets rektorer tillit ved å la dem avgjøre hva som skal veie tyngst ved nyansettelser på deres skole. I dag er det lovfestet at enhver søker med PPU skal gis forrang foran enhver søker uten PPU, uansett hvilke andre kvalifikasjoner søkeren har og uansett hvordan skoleledelsen bedømmer vedkommende.

Slik bør det ikke være. Vi må ta problemet ved roten og avskaffe det absolutte PPU-kravet.