FILM: Mange har begynt å bli rimelig lei av å advare om menneskeskapte klimaendringer. Arbeidet som gjøres for å reversere den globale krisen er langt fra bra nok til å redde kloden. Men for dere tvilende, nå har det kommet en spillefilm om temaet, og ingen kan si at dette er digitalt framstilt. Og for filmelskere; dette er et nydelig filmet kammerspill man burde få med seg på det store lerretet.
«Utama»
Drama
«Et brutalt klimaportrett.»
«Utama» er en filmopplevelse om menneskeskapte synder, sett gjennom livet til folk som har levd side om side med naturen i generasjoner. Et brutalt landskap skildret på så vakkert vis at vestlige backpackere vil ønske seg dit, for så å be alle som bor der om å ta til fornuft og reise langt vekk.
I opposisjon
Handlingen finner sted på en høyslette ved Andesfjellene i Bolivia. En omfattende vannkrise har ført til at flere har emigrert til byene, men det eldre ekteparet Virginio (José Calcina) og Sisa (Luisa Quispe) er blant de få som er blitt værende. Hverdagen går ut på å gjete lamaer og stelle avlingene på et sted der ingen vil tro at noen noensinne vil bo.
Til tross for Virginios sviktende helse, som han for øvrig holder skjult for Sisa, og det sviktende miljøet, har han ikke noe ønske om å reise til byen. Ekteparet får besøk av barnebarnet Clever (Santos Choque), men for Virginio representerer «drittungen» mye av det han selv står i opposisjon til; modernisme, digitalisering og arroganse. Virginio har et tvers gjennom ovenfra og ned syn på alle utenifra. Når Virginios helse blir forverret, blir valget om å reise til det trygge eller bli værende i det utrygge, men velkjente, et valg som likevel må tas.
Oscar-kandidat
Hvert eneste utsnitt av det som er Bolivias Oscar-kandidat, er så nydelig filmet at det like godt kunne vært videoinstallasjoner på et galleri. Greenscreen kan ikke hamle opp med kameraets egne skildringer av den tørr-sprukne bakken, knirkete vannbrønner og den tynne stripen av vann som en gang var en innsjø. Når skuespillerne blir plassert i midten av et bredt kamerautsnitt, er det som å se rett inn i det som er dommedag/nåtid. Stryk det som ikke passer.
Hypnotisk
Dette er et kammerspill mange vil kjenne seg godt igjen i, uavhengig av om man tror på klimaendringen eller ikke. Frykten for å miste identiteten sin, fører til at Virginio må tviholde på sine egne valg og ledesnorer i livet. Symbiosen med landskapet er det eneste han vet om. Dette er tydelig å se gjennom stillheten hans, blikkene han sender Sisa og Clever og i retning landskapet som har vært hans faste følgesvenn hele livet.
Lyden av lama
Store deler av filmen er nærmest uten replikker. Nerven i fortellingen finnes i ansikter, hendene, bevegelsene, lamaene som dør som fluer, og en manns ønske om å bli værende der han føler seg hjemme. De tre skuespillerne spiller så naturlig, og man kan begynne å lure på om de faktisk bare spiller seg selv. Settet er enten bare natur, eller det minimalistiske huset til ekteparet. Musikken er vinden som uler, skrittene som tas, regnet som uteblir og enkel vokal. Og lyden av lamaer, hvis man noensinne har lurt på hva slags lyder de lager.
Ruser seg på opium
«Utama» er både vanvittig fin å se på, men også vond å ta innover seg. Det minimalistiske produksjonsdesignet kombinert med vaskeekte (u)natur, gjør dette til en historie man ikke kan eller bør gå glipp av. Filmen har gått sin seiersgang på de store filmfestivalene, og er trolig en av årets beste og viktigste utenlandske filmer. Den er verdt alle kinopengene, og fjerner heller ikke klima-skammen. Den må man gjøre noe med på egen hånd.
Få siste nytt!
Last ned APPEN her!
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
