Praktfullt

Elektrisk råskap og pur skjønnhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

KONSERT: For en perfekt introduksjon av det nye operahuset som rockscene. Og for en kvinne. Og for noen låter. Og for en framføring. Og for en stemning. Og for en følelse av å ha sett noe virkelig legendarisk, en klassiker i hovedstadens konserthistorie.

Så bra var Polly Jean Harvey i går kveld.

Urlyden

Iført samme viktorianske kjole og samme småtjafsete hår som på «White Chalk»-omslaget, buldret hun i vei med «To Bring You My Love» - hoggende, skitten, overstyrt elektrisk blues som ettertrykkelig understreket at dette ikke nødvendigvis skulle bli en rolig aften med piano og kassegitar.

Men den blir det også. Polly Jean, hun har vel aldri hørtes mer ut som datteren til Patti Smith enn i denne settingen, sirkler rundt scenen på jakt etter de opprinnelige måtene å spille sangene sine på. Det er en konsert som går rett til kilden, rett til kjernen, rett til dypet og urkraften i P J Harveys musikk.

Åpne sår

De elektriske gitarlåtene - «Send His Love To Me», «Man-Size» og i høyeste grad «Snake», som er kveldens aller råeste nummer - er som åpne sår med bein, muskler og blodårer oppe i dagen. De introverte pianolåtene - ikke minst «White Chalk»-sporene - blir nesten transparente i all sin stemningsintense, fjerne, ensomme sårhet. Det er pur skjønnhet.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer