Praktiserende rovdyr i Norge

HVORFOR SKAL VI HA

store rovdyr i Norge? Vi hører stadig, også fra forvaltningens side, at en av grunnene er at vi har forpliktet oss til det gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner. Men man bør vel kunne forvente at staten Norge ikke undertegner avtaler eller ratifiserer konvensjoner uten å ha tatt et selvstendig standpunkt på forhånd? Et standpunkt som bygger på at vi faktisk har en holdning til hvordan vi skal forvalte vårt biologiske mangfold generelt og - i denne sammenheng - rovdyrene spesielt. Hvorfor gjemmer man seg bak internasjonale forpliktelser istedetfor å vise til at norsk miljøpolitikk er å bevare intakte økosystemer, hvor rovdyrene også har en plass? Det kan virke som om holdningen for tiden er at rovdyrene også er «ålreite dyr», bare de ikke er praktiserende rovdyr. Men har man sagt «ja» til rovdyr har man også sagt «ja» til deres adferd og deres økologiske behov. Det siste ser ut til å ha vært glemt.

Rovdyrene utgjør ingen fare for den norske sauenæringen. For den enkelte sauebonde kan selvsagt store tap i en liten besetning være en økonomisk belastning. De samlede tapstall for sauenæringen på landsbasis er imidlertid godt innenfor det næringen selv ser på som akseptabelt for denne driftsformen, og rovdyrenes andel av dette er relativt liten. Nei, det er andre ting enn økonomien som trigger folks uvilje mot rovdyrene, og ulvehatet spesielt. Det er selvsagt en svært brutal opplevelse å finne sine husdyr skadet, maltraktert eller oppspist. Og husdyrene selv blir utsatt for både lidelse og smerte. Bloddryppende bilder og skildringer av dette er førstesidestoff og bidrar til å bygge opp et inntrykk av at rovdyrene er «blodtørstige drapsmaskiner», og man får gehør for at dyr med slik adferd ikke kan aksepteres.

Men samtidig forstår de fleste at ville dyr også trenger mat, og at rovdyr pr. definisjon er dyr som dreper og spiser andre dyr. Det er bokstavelig talt helt naturlig. Men dersom byttedyret er et husdyr snus det naturlige til å bli «bestialsk». Og den skyldige er selvsagt rovdyret, som ikke har gjort annet enn det rovdyr skal; drepe for å spise.

At tamdyr ofte savner det ville byttedyrets fluktrefleks og derfor nærmest inviterer til at flere dyr enn nødvendig blir drept, settes også på rovdyrets konto. Men er det egentlig rovdyrene som alltid er på feil sted? Skal det gis livsmuligheter for de store rovdyrene i Norge må konfliktnivået senkes betydelig. Det gjelder i forhold til både husdyr og til folks frykt. Første skritt må være å holde husdyr og rovdyr atskilt. Det må defineres områder hvor rovdyrene kan oppholde seg uten å bli betraktet som skadedyr. Husdyr kan styres i større grad enn villdyr, og rovdyrene er også i større grad avhengige av de naturgitte forhold i de områdene de oppholder seg. Det er derfor husdyrene som ev. må flyttes.

På stortinget har de etterhvert blitt enige om hvordan man skal fordele «belastningen ved å ha store rovdyr». Men man kan ikke politisk bestemme hvor rovdyrene skal oppholde seg uten at det er et økologisk grunnlag for at de vil bli værende der. Å flytte rovdyr til områder hvor det passer oss at de er, nytter ikke. Det eneste politikerne kan bestemme er hvor vi ikke skal ha rovdyr. Områdene må være konkret definert, og utvalget må være basert på en økologisk vurdering av gode rovdyrhabitater og et minimalt konfliktnivå i fht. mennesker og husdyr. Det kan virke vanskelig å finne store nok områder som tilfredsstiller disse kriteriene når vi vet at vi har redusert de såkalt villmarkspregete områdene i Sør-Norge med 95% i løpet av 1900-tallet. Vi snakker tross alt om arter med svært store leveområder og en enorm vandringskapasitet. Men i samarbeid med svenske myndigheter bør det være mulig å finne store nok områder med egnet beskaffenhet. I rovdyrområdene skal rovdyrene ha fortrinnsrett, og der bør det derfor heller ikke være noen erstatningsordning i fht. skader på husdyr. Rundt rovdyrområdene bør det være buffersoner hvor forvaltningsregimet kan være omtrent som i dag, både med hensyn til erstatningsordninger og bruk av nødvergeretten. Skal vi etablere områder i hvor forholdene for de store rovdyrene skal være bedre enn i dag, må vi også akseptere at vi får områder hvor dagens vern blir svekket. Utenfor buffersonene bør derfor rovdyrene kunne felles uten for mye byråkrati.

NOEN VIL KANSKJE

hevde at det ikke vil ha noen praktisk økologisk betydning om vi utryddet de store rovdyrene i Norge. Men etter min mening ville vi da ikke bare gjort norsk fauna atskillig fattigere. Det ville også bety at norsk naturforvaltning har spilt fallitt, og at Norge ville miste enhver troverdighet på den internasjonale miljøvernarenaen. Skal vi klare å ta vare på rovdyrene vil det koste, og det vil også forutsette en atskillig mer aktiv forvaltning. Hvis vi får til dette vil vi fremdeles kunne være stolte av at Norge er et land med intakte, fungerende økosystemer, hvor også toppredatorene er tilstede. Selv om det kun blir i avgrensete områder.