HØYTIDELIG: Den foreløpig siste minneboka som er kommet om 22. juli har et mer høytidelig preg enn de foregående. Dette er et av over 200 bilder som presenteres i boka. Foto: SCANPIX
HØYTIDELIG: Den foreløpig siste minneboka som er kommet om 22. juli har et mer høytidelig preg enn de foregående. Dette er et av over 200 bilder som presenteres i boka. Foto: SCANPIXVis mer

Praktverk om grusomheter

Kollektiv sorg som nasjonalt signalbygg.

ANMELDELSE: Alle skriver om 22/7, hele tiden. Og det handler ofte ikke om selve hendelsen, gjerningsmannen eller de etterlatte, men om «oss» — at datoen har forandret alle «oss», vårt land, et før og et etter.  

Uskylden skal være mistet, hva nå det skulle bety. Kan et land ha uskyld? Kan en av verdens største våpeneksportører og finanskapitalistiske investorer holde seg med uskyld?
Kanskje det bare er ønsketenkning, slik det gjerne er med jomfrudommer.

«Vi» krever å gjenopprette uskylden.

Bomben og massakren er så groteske at det er vanskelig å forholde seg kritisk til sider ved det vi kan kalle resepsjonen eller etterarbeidet. Ser man på bildene av de sørgende ansiktene, køene av ambulanser og alle de håndskrevne avskjedsbrevene, blir man satt ut. Det er overveldende.  

Mer demokrati?
La oss likevel ta et skritt tilbake og reflektere over maskineriet som er satt i gang i etterkant, og da tenker jeg ikke på nødvendig gransking, reparasjon, sikring, traumehåndtering og ideologisk konfrontasjon.

Jeg tenker på den enorme bølgen av stolthet over hvordan «vi», Norge, regjeringen, media har taklet dette på en så uovertruffen og imponerende måte.
Norge gjør det helt motsatte av enhver annen, som ville lukket seg inne i skrekk og avsky — nei, «vi» svarer med åpenhet, kjærlighet, og «mer» demokrati.  

Praktverk om grusomheter

Men gjør «vi» egentlig det?

Mange trodde at folket ville strømme til valgurnene for å vise antidemokratene at de ikke vil vinne. Men det gjorde «vi» ikke. Derimot opphøyde «vi» den kollektive reaksjonen til nasjonal signalstatus. Rosene og papirlappene blir museum. Twittermeldinger, facebookoppdateringer og fotografier fra hendelsene blir minnebøker.

Tre nesten like bøker
Det er allerede kommet tre. De er — med nødvendighet — nesten helt like. 
Først kom Solvoll/Malmø: «Tragedien som samlet Norge» fra forlaget Historie og Kultur, deretter kom Gyldendal med «Mitt lille land» (som ikke har oppgitt noen redaksjonell avsender). Den ferskeste minneboka har kanskje et enda mer høytidelig preg enn de foregående, den er noe så absurd som et praktverk om grusomhetene. Tittelen oppsummerer: «22/07/11 — fra hat til kjærlighet. Hendelsene som forandret Norge».

Det er ikke lett å se at denne siste boka tilfører noe de andre ikke allerede har gitt, kanskje bortsett fra formatet.  

Boka er tjukk og tung, med over 200 foto i fineste trykk, utvalgte sitater fra mange kilder, kongens, kronprinsens og politikeres taler, toppet av en øyenvitneskildring fra en av dem som overlevde Utøya. Sterk lesning, om enn kjent.

I tillegg får vi honnørordpregede formuleringer av typen «Jeg står nå ansikt til ansikt med folkeviljen. Dere er folkeviljen» (Jens Stoltenberg). Ja, om det var så enkelt.  

Elsker å elske seg selv
Alle land elsker å elske seg selv — hva enten det handler om idrettsprestasjoner, historiske triumfer, Nobel-priser eller rekorder. Alle elsker å bli satt på verdenskartet, som det heter. Man slår seg på brystet.  

«22/07/11 — Fra hat til kjærlighet. Hendelsene som forandret Norge»

Ida Berntsen, Birger Emanuelsen, Anders Heger, Ingebrigt Waage Hetland og Olav Brostrup Müller:

1 6
Se alle anmeldelser

Men iallfall i mine ører klang det forferdelig surt da media bare få timer etter den uhyrlige massakren lagde oppslag om at Norge nå var nyhetssak i alle land, og at berømmelige personer uttrykte sorg. Kunne noe annet overhodet vært tenkelig?

Det lå en slags pervers stolthet i de presseoppslagene, og akkurat den stoltheten ringler ennå ekkelt i bakhodet på meg.
Jomfruelig nok.