OVERRASKELSEN: Jentene fra serien «Skam» delte ikke bare ut pris under Gullruten i Grieghallen sist lørdag, de fikk med seg tre priser selv også. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
OVERRASKELSEN: Jentene fra serien «Skam» delte ikke bare ut pris under Gullruten i Grieghallen sist lørdag, de fikk med seg tre priser selv også. Foto: Lise Åserud / NTB ScanpixVis mer

Prater vi for mye om Skam? Kort svar: nei.

Marianne Ekvang lurer på om det er noe hun har misforstått når hver minste lille replikk og gest skal gjennomanalyseres som om det var Shakespeare.

Kommentar

«Skrives det for mye om «Skam»?» spør Marianne Jorfall Ekvang i Dagbladet torsdag, og med sitt eget bidrag til tårnet av «Skam»-kronikker gir hun meg sjanse til å skrive enda litt mer om Norges mest skamtastiske serie. Takk <3  

Bare for å ta det aller først: ja, det skrives mye om Skam. Skammye. Ikke alt er like interessant, og noe kan til og med oppleves som smått tvungent (sannsynligvis sitter det en DN-journalist og legger siste hånd på sin «Derfor er de russiske oljeoligarkene som Noora og William»-analyse as we speak).  

Men at det skal være et problem, sliter jeg litt med å forstå. Jeg vet ikke med dere, men jeg har i hvert fall fortsatt til gode å bli tvunget til å lese om noe jeg ikke er interessert i. (Men det er kanskje fordi jeg er så sykt Noora og bare er meg sjæl. Herre min hatt, jeg er så Noora (og meg sjæl). Nevnte jeg at jeg ble Noora på Hvem-er-du-i-Skam-testen? Jeg ble det. Serr.)  

Ekvang lurer på om det er noe hun har misforstått når hver minste lille replikk og gest skal gjennomanalyseres som om det var Shakespeare. Når hun samtidig reduserer skriveriene om «Skam» til at vi «gnir oss i hendene over å kunne få snoke i fiktive ungdommers liv», er jeg litt fristet til å svare ja. Eller, om ikke misforstått, så i hvert fall gått glipp av noe: samfunnsoppdraget til -og egenverdien av - kunstkritikk.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kunstkritikk handler om mer enn terningkast, verdivurderinger og brukerveiledning. Det handler om å kontekstualisere det vi ser og konsumerer, fortolke det, og bruke kunstverket som et prisme å se verden gjennom. For vær ikke i tvil: «Skam» er et kunstverk. Den er ikke perfekt, men det trenger den heller ikke være for å være interessant. Grunnen til at serien setter fyr på kronikkfingrene i det ganske land er ikke kikkermentalitet, men at det faktisk er himla mye å si om denne serien. Den huker av på så mange punkter, både hva gjelder innhold, form, rollefigurer, produksjons- og distribusjonsmetode, og tidsånd. Når den i tillegg ikke bare blir et populærkulturelt og sosiologisk fenomen uten sidestykke i dette landet, men også tilnærmer seg tematikk som voldtekt, feminisme, minoritetsgrupper, mellommenneskelighet og generelle voksesmerter på en så klok, mangefasettert og uanstrengt måte som den gjør, er det - for meg i hvert fall - umulig å holde kjeft om det.  

Kunstprodukter som dette, med så stor masseappell, har vi faktisk vært temmelig sultefôret på her i landet. Så tilgi oss hvis vi får litt overtenning og skriver i overkant mye om én enkelt serie. Forhåpentlig er den bare begynnelsen, så får man etter hvert spredt fokuset utover flere verker. Sånn slipper «Skam» å bære hele børen alene.  

Men for all del. Det er helt lov å være lei det enorme «Skam»-fokuset, eller å mene at alt preiket ødelegger moroa. Men for mange av oss gir det merverdi, og hever en allerede fabelaktig serie til noe enda større. Og tross alt, hvis man ikke har interesse av å lese Minervas «Gutta på Penetrators som allegori for Bondevik II-regjeringen» eller Klassekampens think piece-trilogi «Hårfrisyren til Vilde er vår generasjons bearbeiding av finanskrisen og 9/11-traumet», så går det faktisk an å (hold pusten for kontroversiell brannfakkel...) kanskje ikke klikke seg inn på dem? Puh.