Pratsom jålebukk

Litt jålete hommage til Brooklyn, Madrid, Kunsten, Kjærligheten og Døden.

BOK: Den spanske borgerkrig (1936-39) blir ofte omtalt som Dikternes krig. Vestlige intellektuelle og kunstnere grep til våpen, og valfartet til krigen som kom til å romme forrige århundrets mest sentrale europeiske ideologiske konflikter: Fascisme mot kommunisme, dødsideologi, ateisme, anarkisme. I ettertid har krigen også blitt en utpreget litterær krig, gjennombehandlet i både skjønn – og faglitteratur.

Den spanske litteraturprofessor Eduard Lago er blant dem som har grepet fatt i stoffet. «Kall meg Brooklyn» forteller historien om forfatteren Gal Ackermann. Gal ble født under den spanske borgerkrig. Moren døde under fødselen, faren døde angivelig i kamp mot fascismen. Gal ble adoptert av anarkisten Daniel Ackermann, og vokste opp i Brooklyn. Som tenåring fikk Gal vite sin bakgrunn, seinere også farens skjebne. Det var en fortelling om svik og manglende heltemot, men dette kom også til å bli en verkebyll for sønnen.

Kjærlighetserklæring

Lago er født i Madrid, skriver på spansk, men har bodd i Brooklyn i tjue år. Nettopp denne dobbeltidentiteten kommer til syne i boka, som også er en nostalgisk kjærlighetserklæring til Brooklyn. Like sentral som krigen er en kneipe i Brooklyn som den etter hvert svært alkoholiserte Gal frekventerte før han døde. Chapman, den fiktive fortelleren av boka, påtar seg å fullføre det manus Gal etterlot seg. Det besto av en rekke fragmenter med tittelen Brooklyn, og var skrevet bare for én leser, Gals elskede russerinne, musikeren Nadia.

Mark Rothko

«Kall meg Brooklyn» kommer dermed til å bli en roman om en roman. Lago er en såkalt frodig forteller. Her er mange gode enkeltepisoder og refleksjoner om døden, kunsten og kjærligheten.

Boka strekker seg fra mellomkrigstida fram til 2010, med sprang i tid, sted og fortellerperspektiv. Overgangene er ikke alltid like lette å følge. Spesielt også fordi det er så mange skjebner som draes inn. Fiktive. Og ikke fiktive, blant annet maleren Mark Rothko og forfatteren Thomas Pynchon.

Litterære krumspring

Lago sier selv han ikke er opptatt av at leserne må slite for å forstå boka hans. Dette også som en protest mot så mye lesersmiskende samtidslitteratur. Det er et høyst respektabelt standpunkt. Men når Lago tillater seg så mange leserkrevende litterære krumspring, må det være en stofflig nødvendighet bak. Det er her det butter. Eksklusiviteten framstår mer som et postulat, og innholdet blir lett hult og altfor pratsomt. Noe som – her er jeg muligens litt fordomsfull – hefter ved en typisk New York-intellektualitet som Lago synes influert av: Mye prat, store ord og teflonaktige sveip over temaer som kunst, kjærlighet, død og fyll.

Og så er det jo sånn da – at denne litterære liksomletingen etter romanen i romanen på ingen måte er en nyskapning. Snarere er den litt utdatert om en tillater seg å se på litterær stil som en slags mote.