Pratsomt epos

Man dør ei midt i femte akt, og heller ikke midt i tredje bind av en trilogi. Men det røyner hardt på for Ketil Bjørnstads figur Victor Alveberg i boka «Veien til Dhaka», som avslutter trilogien som ellers omfatter «Drift» (1996) og «Drømmen om havet» (1996), sagaen om fotografen Victor Alveberg, 68-generasjonens trendsettende fotograf og en kvinnebetvinger av betydelig format.

Eller trilogi? Hvis Bjørnstad vil, er det faktisk mulig for ham å fortsette historien. Når boka slutter, er Victor Alveberg på vei til Dhaka i Bangladesh, og hva vil han oppleve der? Den som lever, får kanskje se. Han har i hvert fall fått mye å gruble over. I denne boka, den sterkeste av de tre i trilogien, ramler korthuset sammen for Alveberg. Det blir tydeligere hva Bjørnstad vil med ham. Poenget er tydeligvis å skildre en moderne Don Juan, en mann som hemningsløst forsyner seg av de kjønnslige nytelser livet byr på uten å forstå hvilket ansvar han samtidig påtar seg for de følelsene som settes i sving.

Gresk drama

I denne boka fører mangelen på innsikt i andre menneskers følelser til en forferdelig katastrofe for Alveberg. Ulykken er intenst skildret i all sin grøssende uhygge og bidrar til å forklare det sammenbruddet Bjørnstad lanserer allerede i første bind. For å overleve gjør Alveberg seg til en myte, og en myte kan ingen beseire, for å låne noen linjer av Aksel Sandemose, en forfatter som det også blir henvist til i Bjørnstads tekst.

Det nærmest ironiske er at Alveberg overlever, selv om han straffes med både skyld og traumer, som det bare blir mer og mer av mot slutten av boka. Flukt blir den eneste utveien, en flukt først og fremst fra seg selv. Som slektsdrama betraktet, pøser Bjørnstad dessuten på med elementer som kunne vært hentet fra et gresk skjebnedrama. I den lange, epilogaktige sluttfasen av boka (tida etter katastrofen) baller det på seg med så pass sterke personlige ting at gamle Freud ville rotert som en løpsk snurrebass i sin grav.

Hos kongen

Denne actionfylte fortellingen er skildret med virkemidler Bjørnstad-lesere etter hvert er blitt kjent med. Bjørnstad sper ut teksten med nyhetsbulletiner, satiriske innslag fra relativt kjente begivenheter, filosofiske samtaler med Alvebergs avdøde venn Herman, detaljrike skildringer av trender og miljøer og diverse namedropping som gjør at kjente mennesker farer ut og inn av kulissene.

Akkurat dette elementet kjøres nokså langt ut på kanten når Bjørnstad lar Alveberg få audiens på Slottet for å fotografere daværende kong Olav, kronprins Harald og kronprinsesse Sonja. Da er det trolig mindre kontroversielt at en navngitt Dagbladet-redaktør og en kjent utenriksminister blir fotografert i beruset tilstand.

Svulstig

Framtidas historikere og andre interesserte vil nok kunne lese Bjørnstads trilogi som en samtidskrønike fra de siste 30 åra. Men det svake trekket, både i denne romanen og de foregående, er Bjørnstads ulidelige pratsomhet og hans hang til uavlatelig å tolke det han forteller med svulstig filosofi og relativt banale psykologiske observasjoner.

Fenomenet understatement fins ikke i Bjørnstads litterære univers. Det burde det gjort. Da ville dette eposet stått langt sterkere som bidrag til analyse av mannsrollens mørke sider i den perioden som skildres.