FOLKSOMT: «Polisse» følger en gruppe politifolk i Paris som jobber med beskyttelse av barn og ungdom.
FOLKSOMT: «Polisse» følger en gruppe politifolk i Paris som jobber med beskyttelse av barn og ungdom.Vis mer

Pratsomt

Det franske politidramaet «Polisse» er ambisiøst, men for overflatisk og springende til å bli en helstøpt film.

FILM: «Polisse» er en ensemble-film om de ansatte ved en politiavdeling for beskyttelse av barn- og ungdom i Paris. Denne folksomme sjangerens store mester, Robert Altman, pleide å bringe sammen folk fra ulike miljøer og la dem gradvis bli kjent med hverandre. «Polisse» handler i større grad om en tett sammensveiset gruppe som til daglig må håndtere saker der barn blir utsatt for grove overgrep.  

«Polisse» minner derfor i utgangspunktet mer om lengre TV-krimserier, der man har tid til å bli kjent de mange karakterene ved å se dem jobbe med enkeltsaker. Problemet er at denne filmen varer to timer, og det virker ikke som om regissør Maïwenn er klar over den begrensede tidsrammen før det er for seint. Jeg overdriver, selvsagt, men filmen er mer skisse enn helstøpt kunstverk. Det vil imidlertid ikke si at den er fri for kvaliteter.  

Hissighet på tomgang  
«Polisse», som var en stor suksess i Frankrike, er laget på bakgrunn av grundig research. Maïwenn og medforfatter Emmanuelle Bercot har satt seg inn i en rekke saker som handler om alt fra grov incest og pedofili til rumenske lommetyver. Mange av sakene får vi presentert i form av politiavhør, der særlig barna er svært troverdige. Men sakene følges i liten grad opp og framstår etter hvert mer som en presentasjon av sedelighetsforbrytelser i utvalg.  

Til tross for et par virkelig vonde scener, konsentrerer filmen seg i altfor stor grad om politifolkene. Dette er ikke feil i seg selv, men da må det gjøres grundigere enn her. Mange av scenene virker improvisert og utvikler seg gjerne til ordgytende diskusjoner som går i stå. I musikaler bryter skuespillerne ut i sang, i «Polisse» setter de altfor ofte i gang hissige krangler og utskjellinger som umotivert forsterker filmens hektiske tempo.  

Løse tråder  
I løpet av forestillingen tenkte jeg flere ganger at dette vil ta seg opp, vi vil komme tettere på noen av barna og politifolkenes privatliv vil snart vise seg å være svært engasjerende. I stedet gjør Maïwenn mange underlige valg. Ett av dem er å velge seg selv til å spille en lite interessant fotograf som får relativt mye plass. Og i stedet for å knyte sammen trådene mot slutten, får vi enda flere overgrep å forholde oss til, pluss et par utilfredsstillende avrundinger av politifolkenes relasjoner.