TIL STEDE: Kjersti Holmen tror mer på verdien av jevn tilstedeværelse i hverdagens vev enn av digre doser levd liv. Denne uka er hun filmaktuell  med «Maskeblomstfamilien», en mørk historie etter Lars Saabye Christensens roman. Foto: Jo Straube/Dagbladet 

Foto: Jo Straube / Dagbladet
TIL STEDE: Kjersti Holmen tror mer på verdien av jevn tilstedeværelse i hverdagens vev enn av digre doser levd liv. Denne uka er hun filmaktuell med «Maskeblomstfamilien», en mørk historie etter Lars Saabye Christensens roman. Foto: Jo Straube/Dagbladet Foto: Jo Straube / DagbladetVis mer

Premiereklar hespetre-tante

Kjersti Holmen (54) har hatt mange filmroller, men har neppe kommet nærmere «tanta fra helvete» enn nå i kinoklare «Maskeblomstfamilien».

|||Fredag er det premiere på Petter Næss' filmatisering av Lars Saabye Christensens roman om den tragiske ungdomsskjebnen Adrian Wang.

I rollen som hans nevrotiske tante: Kjersti Holmen, Amanda-æresprisvinner og nationaltheaterstjerne med nærmere 20 spillefilmer bak seg.

Men aldri i en rolle der det å knekke med fingerleddene inngår i uttrykket.

— Dette barnet, Adrian, er omgitt av en ganske dysfunksjonell familie og blir gående alene og usett. Inn kommer tante og tar affære, og det er vel ikke bare godt for gutten, sier Holmen.

Tragisk historie
Det er en solvarm høstformiddag på et Frogner-fortau. Over en tekopp, kurtisert av en ivrig veps, medgir skuespilleren at tantefiguren var en veldig takknemlig oppgave:

— Fordi moren (Maria Bonnevie) er så vakker, Adrian (Marcus Aarnseth) er så vakker og hjemmet deres er så vakkert, blir kontrasten stor når dette hespetreet av et kvinnfolk kommer og liksom skal hjelpe til og gjøre alt godt, fortsetter hun og forteller at hun liker outrerte rollefigurer «der jeg kan være veldig grim - stygg rett og slett».

— «Maskeblomstfamilien» er en tragisk historie, og det heter at tragedie og komedie ligger nærmere hverandre enn vi er klar over. Er det noe komisk — frivillig eller ufrivillig - ved tanteskikkelsen?

— Jeg håper jo at det hefter noe ufrivillig humor ved henne. Hun har så dårlig grep om barn og alt annet, men hun lærer litt etter hvert, uten at det går så veldig bra med Adrian.

Slitsomt
— Du har nettopp avsluttet innspillingen av nok en film, Per-Olav Sørensens «Mennesker i solen» etter Jonas Gardells teatersuksess?

— Ja, og det var slitsomt. Det er lange dager på filmsettene nå, men vi hadde det veldig morsomt. Filmen handler om desperate mennesker som uten å vite det lever de siste dagene før jorda går til helvete. Dette er mennesker helt på randen av ett eller annet, i en på alle måter presset situasjon, så det blir veldig fort ampert og aggressivt. Og det synes jeg er morsomt, virkelig.

— Det finnes noen åpenbare likheter og noen like åpenbare ulikheter mellom å spille film og teater. Hva foretrekker du?

— For meg er det å virkelig være skuespiller å være i teatret. En teaterforestilling kan formes helt til siste kveld og rollen din lever med deg og endrer seg med deg. Det er en veldig god følelse. Når du filmer, gjør du tingene der og da på innspillingsdagen, og så blir du formet i etterkant. Du kan bli klippet ned eller helt bort, blir uansett redigert, og selv om du ikke nødvendigvis blir gjort dårligere, foretrekker jeg nok teatret.

«Fanny og Alexander»
— Hva står på programmet ditt videre framover?

—Jeg har jobbet så mye at jeg skal ha meg en liten pause først, og så blir det «Fanny og Alexander» på National før jul. Det skal bli fint å ta opp det igjen.

— Skal du og Hege Schøyen gjøre noe mer sammen?

TRØBLETE: Kjersti Holmen og Marcus Aarnseth som tante og Adrian i «Maskeblomstfamilien». Foto: Maipo
TRØBLETE: Kjersti Holmen og Marcus Aarnseth som tante og Adrian i «Maskeblomstfamilien». Foto: Maipo Vis mer

— Det får vi da håpe! Jo, jeg tror nok det, men det er et veldig stort prosjekt der det skal skrives nye tekster og bygges opp en hel forestilling. Morsomt, javisst, men et kjempearbeid.

— Du har oppnådd så mye innen teater, film og tv, har du så smått begynt å se deg tilbake?

— Jeg burde kanskje det, men jeg gjør det ikke. Men jeg har barn som går i fotsporene mine, og det synes jeg er spennende og gledelig. Begge sønnene mine er skuespillerorientert, den ene går på Teaterskolen og den andre, som holder på med drama på Romerike Folkehøgskole nå, rusler vel etter. De kommer fra en skuespillerinfisert familie og vet vel ikke om noe annet, stakkars. Men det ligger kanskje noe i genene også.

— Når det dukker opp unge, superflinke kunstnere heter det ofte at «de kan jo alt, det eneste de mangler er litt levd liv for å gjøre uttrykket sitt mer komplett». Har livet, med opp- og nedturer, vært en god videreutdannelse for deg som skuespiller? Eller er «levd liv» overvurdert i denne sammenhengen?

— Jeg tror kanskje at for mye levd liv ikke nødvendigvis er så bra. Jeg tror heller at et helt vanlig liv er det beste for oss alle, også for skuespillere. Det er mye viktigere hvordan vi forvalter det å være menneske i det hele tatt.

Hverdagens vev
— Kunstnere skal jo være svamper som suger til seg inntrykk og og kryster dem ut i foredlet form?

— Jeg tror ikke på det der egoistiske, det at man suger noe til seg. Jeg tror at dersom man er et menneske som er til stede i sin egen hverdag, med sine nærmeste og sitt eget arbeid, så er det det som utvikler deg og gir deg føde. Du blir ikke mye mer genial om du står på toppen av Kilimanjaro eller andre sånne «der har jeg vært!»-mål.

Jeg tror ikke det er sånt som gjør deg til en bedre skuespiller, jeg tror det er hverdagens vev som ordner den saken der.