Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

President Bush' Disneyland mot slutten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TILSYNELATENDE

er USA seg selv. Fjernsynet er overfylt av endeløse bilreklamer som forteller deg at denne bilen gir deg suksess. Du kan kjøre, bare kjøre av sted, inn i nye uutforskede landskap. Slik vil sikkert mange fortsatt oppleve sitt USA. Washington DC er ikke USA, men ved å snakke med folk fra de ulike fraksjonene i USAs politiske hovedstad ser jeg en polarisering som snart vil få klarere politiske uttrykk. I denne byen er skillet mellom tilhengere og motstandere av President Bush sylskarpt. Slik må det fremstå for den Republikanske rådgiveren som opplever at en Demokratisk innstilt kvinne plutselig ikke vil date lengre. Han forstår det ikke helt med en gang, men innser fort at han fikk henne til å snu på hælen da han spurte om hun ville være med i kirken til hans menighet en søndag - der for øvrig den solid konservative justisminister John Ashcroft taler fra tid til annen. Midt i en interessant politisk samtale med en demokratisk kvinnelig aktivist - som er glad i Europa og snakker fransk - blir jeg avbrutt i mitt spørsmål. «Eh, jeg har ikke lyst til å snakke mer om dette her på Starbucks. Du vet aldri hvem som kan høre på» sier hun og jeg lar spørsmålet hvile. Andre forteller at de ikke lengre liker å snakke om politikk på telefonen med venner. Jeg har tenkt for meg selv. «Hei, er denne personen helt vel bevart? Dette er USA - frihetens land.»

HVA SKJER

med den politiske mentaliteten i et land som er angrepet, og som svarer med motangrep og selvbeskyttelse? Samling og patriotisme: Ja! Subtil meningssensur og et snevrere rom for politisk korrekthet: Ja! Dette betyr noe for hvordan folk lever livet sitt. Men hva betyr det for hvordan det oppleves å være amerikansk på Starbucks, på dating og på jobben? Som utenforstående vet jeg ikke hva som er overreaksjoner, hvordan subtil meningssensur fungerer her, hva som er positiv kraftsamling når landet er angrepet. Men det forteller meg mye om den politiske stemningen i USA akkurat nå når jeg hører om en daglig hendelse på en sentral arbeidsplass i byen. Som et siste stikk i en diskusjon på kontoret blir en demokratisk kollega tydelig fortalt av en republikansk kollega: «Er du mot denne regjeringen bør du si opp jobben. Du har ikke noe her å gjøre.» Disse daglige hendelsene enhver vil fange opp i Washington DC forteller meg at en markert polarisering er ved å komme til overflaten i amerikansk politikk. Dette skjer drøye to og et halv år etter Bush omstridt vant presidentembetet, og mindre enn to år etter at angrepene på USA 11. septemer ga retning og mening til Bush' presidentperiode. Polariseringen vokser frem mens sjokket over 11. september legger seg, 2 millioner har blitt arbeidsledige siden Bush tiltrådte og krigen i Irak blir mer upopulær for hver soldat som faller og masseødeleggelsesvåpen ikke dukker opp.

HITTIL

har Bush okkupert og definert den patriotiske dagsorden. Anti-terrorinnsatsen hjemme og kjempeøkningen i Forsvarsbudsjettet for å sikre USA evig militært herredømme definerer Bush' første presidentperiode. Hans politiske metoder i terrorens tidsalder er ikke ulike den tidlige fasen av den kalde krigen, mener forskeren E.J. Dionne, og minner om senator Arthur Vandenbergs ord til president Harry Truman i 1947. «Mr. President, den eneste måten du noen gang skal kunne få til dette, er ved å holde en tale som skremmer vannet av landet.» Bush har tegnet et bilde av trusler mot USA - hjemme og ute - mens terrorvarslets gjentatte pendling fra middels til høy fare i økende grad har fremstått som det klassiske ropet om ulv-ulv. Det politisk viktige er at hittil har folks frykt vært et redskap til å mobilisere patriotisme og handling, og dette har styrket Bush' posisjon som president. «Demokrater som forsøkte å utfordre presidenten, spesielt i forhold til kampen mot terrorisme, ble slått ned med påstander om mangel på patriotisme», sier Dionne. Bush' styrke som president avtar hvis frykten for terroristhandlinger overtas av frykten for å miste jobben. Hittil er det ikke noe gehør for at Bush ikke gjorde nok for å stanse terrorhandlinger mot USA før 11. september selv om etterretningsadvarslene var mange, og delvis ble ignorert. Demokratene har den siste tiden forsøkt å svekke Bush ved å kreve mer penger, «Homeland Security». Om det skjer nye terroranslag mot USA som Bush blir gjort ansvarlig for ikke å ha stoppet, eller prisen for det stadig økende antallet fallende amerikanske soldater i Irak fremstår som alt for høy, vil en Demokratisk presidentkandidat lettere kunne gjøre Bush ansvarlig for folks arbeidsledighet og landets dårlige økonomi.

DET ER FOR

tidlig å slå fast at Bush kan surfe frem til «four more years». Selv om USA denne sommeren ved det politiske vendepunktet er i ferd med å forlate en politisk unntakstilstand som oppsto 11. september 2001, er det for tidlig å være skråsikker. Noe er i ferd med å skje. Selv om økonomi og arbeidsledighet er viktig for hvordan folk stemmer i neste presidentvalg, er det min spådom at vi fremover vil se en viktig kamp om å definere hva USA-patriotisme er. Dette vil nok i stor grad være et «side show» som ikke flytter mange velgere, men som gradvis vil bevege USA bort fra unntakstilstanden skapt av 11. september, der patriotisme i veldig stor grad ble synonymt med støtte til presidenten. Patriotisme banet vei for tiltak som begrenset folks frihet i den hensikt å gi økt sikkerhet. I tiden vi har foran oss vil patriotisme i større grad være en kamp for å vinne tilbake personlig frihet. Pendelen vil svinge. Hva er grunnlaget for patriotisme? Menneskerettighetsaktivisten Nancy Chang stiller spørsmålet skarpt. «Den såkalte Patriot Act er det motsatte av patriotisme, hvis patriotisme betyr kjærlighet til ditt land og ikke din regjering, kjærlighet til demokratiets prinsipper og ikke til maktens dekreter.» En slik debatt dominerer ikke meningsdannelsen i USA mellom bilreklamene på TV og vil heller aldri gjøre det. Men i en gjærende politiske debatt kan kampen for demokratiets prinsipper og amerikaneres frihet bli en del av en anti-Bush cocktail som også uttrykker frustrasjon over at Bush «stjal» valget fra Demokratene og at presidenten er langt sterkere enn undertrykte Demokrater i Kongressen som knapt kommer til orde i media og obstrueres av Republikanerne. Personlig frihet er et meget brennbart spørsmål i amerikansk politisk identitet. Om dette vil antenne en Demokratisk flammekaster mot president Bush er lite trolig. Min viktigste observasjon er at en polarisering er i anmarsj. Det går folk rundt med fyrstikker og tennvæske i Washington DC.