PUTIN: Det er Bush' portrett av Vladimir Putin som har vakt størst interesse. Den tidligere amerikanske presidenten har tatt kunsttimer i to år. Det ble kjent da en hacker brøt seg inn på Bush-familiens e-postkonto. EPA/LARRY W. SMITH
PUTIN: Det er Bush' portrett av Vladimir Putin som har vakt størst interesse. Den tidligere amerikanske presidenten har tatt kunsttimer i to år. Det ble kjent da en hacker brøt seg inn på Bush-familiens e-postkonto. EPA/LARRY W. SMITHVis mer

Presidentens pensel

Kritikerne av maleriene til George W. Bush sliter med å skille kunst og politikk. Har de savnet ham så sterkt?

Kommentar

Hvis dét å bli møtt med likegyldighet er det verste, har George W. Bush lite å klage over. Ikke før, ikke nå. I våres ble det kjent at den tidligere presidenten hadde tatt timer i kunstmaling i to år, etter at en hacker gravde frem flere av bildene hans, som var sendt med epost familien i mellom, og la dem ut på nettet.

Nylig åpnet kunstnerens første utstilling, av portretter av statsledere han hadde møtt. Reaksjonene vekslet mellom det innsmigrende og det bryskt avfeiende. Påfallende mange av de som bare hadde hån til overs for bildene, var uinteressert i å skille kunst og politikk.

Kritiker Jason Farago i The Guardian beskrev bildene som «tomme, stri og servile», og la til: «at maleren har blodet til opptil 136 102 døde irakere på hendene, betyr ikke i seg selv at han er uten talent». Kunstner Paul Chan sa at de var «primitive og amatørmessige, som er slik jeg husker ham som president».

At en amatørs bilder er amatørmessige, er knapt oppsiktsvekkende. Men det frydefulle i hvordan disse kritikerne slo løs på Bush kan gi en følelse av at det har vært et savn etter noen å himle med øynene over og peke på ham som en hovedårsak til alt som var galt. Livet var lettere for de liberale og kultiverte da Bush var president. Han vakte enkle, rene følelser. Nå, når han som sitter i det ovale kontoret ligner dem mer, men strever med å hevde seg, er debatten mer komplisert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Washington Posts kritiker Adam Taylor påpeker med større soberhet at det interessante ved bildene er hva de sier om en statsleders opplevelse av å møte andre mektige mennesker. I dette henseendet er for eksempel maleriet av Vladimir Putin interessant. Portrettet er ganske uutgrunnelig, det er som om det er satt sammen av ugjennomtrengelige paneler. Kanskje røper det noe av forvirringen Bush følte i møte med mannen som blant annet med en frekkhet presidenten fant uforklarlig fornærmet hunden hans, Barney. Det er en historie Bush trekker frem, fremdeles forundret, mange år senere, på et tidspunkt der Putin igjen, på en større skala, får verden til å klø seg i hodet. 

Bush er langt fra den første makthaveren som tyr til staffeliet etter at embedet er lagt ned. Dwight D. Eisenhower og Winston Churchill ble begge ivrige hobbymalere som pensjonister. I essayet «Painting as a Pasttime» skriver Winston Churchill: «Hva som enn er den inneværende timens bekymringer eller truslene fra fremtiden: Når bildet har begynt å flyte avsted, er det ikke plass til noen av dem på det mentale lerretet». Det var dette essayet som inspirerte den tilsynelatende langt mindre bekymrede Bush til å plukke opp penselen.

Maleriet gir Churcill noe å bli oppslukt av. Det er lett å se for seg at grublerier og tvil kan slå inn som en bølge når den hektiske hverdagen som statsleder er borte. Maleriet er løst fra språket, og dermed desto bedre egnet som asyl for mennesker som er vant til at ordene de ytrer kan ha enorme konsekvenser og være gjenstand for intens oppmerksomhet. Det er så langt fra en ordre som du kan komme.