Presidenters plageånd

Bob Woodward er journalisten som sammen med kollega Carl Bernstein rullet opp Nixons løgn og coverup, helt til «Tricky Dick» ga sitt siste fortvilte V-tegn på flytrappa, jagd ut av Washington av «investigative journalism».

For Bernstein og Woodward ble resultatet ære og berømthet. I tillegg fikk de gleden av å se seg selv spilt av av Robert Redford og Dustin Hoffman i «Alle presidentens menn».

Siden har Woodward fortsatt med samme arbeidsteknikk. Han avslørte intrigene i USAs høyesterett i «The Brethren», CIA i «The Veil», Clinton-administrasjonen i «The Choice» og «The Agenda». Nå gir han ut «Shadow» - en bok om hvordan skyggen av Watergate har formørket tilværelsen for fem presidenter etter Nixons avgang.

  •  Woodwards metode er enkel, men arbeidskrevende. Han intervjuer alle presidentens menn, eller de av dem som lar seg intervjue. De anonyme intervjuene danner et lappeteppe av informasjon, som Woodward så vever om til en helhetlig bok. Woodwards status gjør det til en ære å være hans «Deep Throat», og slik får han tilgang til kilder mange misunner ham.
  •  Men Woodwards metode og sjanger blir stadig oftere kritisert. For det første er det sjelden vanskelig å spore Woodwards kilder lenger. Når Woodward refererer i detalj fra private møter mellom Clinton og hans advokat, og referatet setter Clinton i lite positivt lys, gis det få poeng for å gjette kilden. Særlig ikke siden samme advokat Bennett presenteres i boka som en riktig klok og sympatisk kjernekar.
  •  Slik er regnestykket for dem som blir kontaktet av Woodward enkelt. Si ja til intervju og bli fortellingens helt. Si nei - og les om deg selv som skurken. Og bak hver stor mann står minst tre forbausede rådgivere med en god historie å fortelle. Woodwards fortellerteknikk har degenerert til den anonyme selvrettferdighet satt i system, hevdes det. Og med Woodwards allvitende romanfortellerstemme blir situasjonene presentert slik de «virkelig var», utelukkende basert på den ene sides versjon. Slik har undersøkende journalistikk degenerert til anonym enkildeskittkasting, sier kritikerne.
  •  Mot kritikken innvendes det at ingen lar seg intervjue uten å tro de tjener på det, at alternativet er like selvrettferdige selvbiografier, og at journalister vet at man må gi noe for å få noe. At Woodwards kilder oftest hylles som attraktive, hardt arbeidende praktkarer, er prisen vi får betale. Halve moroa med en Woodward-bok er likevel, via adjektivene, å dedusere seg fram til hvem «Deep Throat» er denne gangen.