Presist og formfullendt

Uhyre presist og drepende ironisk litterært portrett av prisvinneren som ung mann.

BOK: En sjelden gang ønsker jeg at også bokanmelderne kunne kaste terninger her i Dagbladet. Dette for å unngå de forslitte superlativene vi anmeldere har en tendens til å henge oss opp i, og som leserne sikkert blir svært lei av (enestående, strålende, mesterverk osv.).

Ikke at jeg tror at den svært reserverte nobelprisvinneren J.M. Coetzee, som er den eneste som har fått Booker-prisen to ganger (uten å møte opp på prisutdelingen), lar seg tatovere av den grunn.

Men det er sjelden å lese en så formfullendt og usentimentalt utleverende selvbiografisk kunstnerroman som Coetzees «Ungdom». Og da i en meget god norsk oversettelse som ikke kunne vært mer perfekt timet for Anders «Fetter Anton» Heger.

Minner om «Sult»


Det portrettet Coetzee tegner av seg selv i tredjeperson er ikke portrettet av en prisvinner. Tvert om, det er en fortelling om en ensom og mislykket dataprogrammerer med en absurd kunstnerstormannsgalskap som kan minne litt om «Sult», der også en provinsboer led i storbyen.

Men John M. Coetzees antihelt John, som rømmer fra de hvites «skam» i Sør-Afrika og til London for å lide seg til poet, er nok heller den overspente Sult-heltens antipode. For Johns største problem er nettopp mangel på lidenskap: «Hvordan klarer Picasso og de andre det?» tenker den grå og anonyme dataprogrammereren om et av sine håpløse kjærlighetsløse forhold. Eller når han gjør en kvinne gravid: «Slendrian av et slag som aldri forekommer i romanene han leser.»

Kunst kontra moral


Coetzee formulerer her, i et kjølig ironisk presens, en svært gjenkjennelig, ungdommelig hybris og egosentrisme når han lar John samle erfaring til «historien om sitt liv som han forteller seg selv» og da med de «store» (Pound, Elliot, Conrad) som veivisere.

Det særegne ved boka, og symptomatisk for hele Coetzees forfatterskap, er at den gjennom en personlig «enkel» historie allmenngjør tyngre eksistensielle og moralske problemstillinger.Som når Coetzee formulerer et omfattende tema som kunst kontra moral - apropos de mange såkalt «avslørende» kunstnerbiografiene - med et tvetydig: «Han vet det er moralsk forkastelig å dømme en kvinne fordi hun er stygg. Men kunstnere trenger heldigvis ikke være moralsk beundringsverdige mennesker. Det eneste som betyr noe er at de lager kunst.»

Like gode er de uprofessoralt billedrike og uhyre presise refleksjonene litteraturprofessor Coetzee har rundt litteratur og forfatterskap: «Keats er som en vannmelon, myk og søt og karmosinrød, mens poesi burde være hard og kald som en flamme.» Eller også når han lar den forfatterambisiøse dataprogrammereren samle lister med ord «i påvente av et hjem til dem».

Litterært kompleks


Coetzee er halvt boer og halvt brite, en fødselsbyrde som nærmest avkrever et politisk standpunkt. Men han har, i motsetning til sine landsmenn Brink og Gordimer, blitt beskyldt for å være politisk tilbakeholden.

Saken er vel heller den at han er for litterært kompleks til å skrive «propagandistisk», og gir heller sin motstand uttrykk i bitende bisetninger, som «en av disse forstedene hvor folk rir rundt på eiendommen hver søndag og roper {ldquo}Bravo!{rdquo} til hverandre mens svarte tjenere med hvite hansker kommer med drinker til dem». Eller når John reflekterer rundt årsaken til at han ikke klarer å være kunstnerbohem fordi han ikke drikker, mens «farmere kan piske landarbeiderne sine til døde, så lenge de er fulle når de gjør det.».

Nullpunkt


«Ungdom» er på ingen måte et sympatisk litterært selvportrett, heller nærmest masochistisk i sin drepende tvetydige ironi: «Han vet hvor lett det er å være fæl, hvordan man bare trenger å slappe av, så kommer djevelskapen frem.»

Snarere er det ei bok der Coetzee synes å ha skrevet seg ned til et litterært og personlig nullpunkt i en karriere som nå har toppet seg med en udiskutabelt velfortjent nobelpris.