ADVARER: Terskelen for å gripe inn mot meningsartikler i løpende debatter bør være meget høy, skriver sjefredaktør John Arne Markussen i Dagbladet. 
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
ADVARER: Terskelen for å gripe inn mot meningsartikler i løpende debatter bør være meget høy, skriver sjefredaktør John Arne Markussen i Dagbladet. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Presseetikkens paracet

Debattens vilkår er under press. Konseptet «samtidig imøtegåelse» er blitt universalmedisinen som skal disiplinere oss, skriver John Arne Markussen.

Kommentar

Det faktiske utgangspunktet for en sak kan være tynt, håndverket kan være lettbeint, det kan til og med være ryktespredning - men har man bare passet på å innhente en kommentar fra den anklagen eller den kritikken er rettet mot, lander man gjerne etikk-fjellstøtt. Den angrepne part får gi sin versjon, og mediet har levert i forhold til trylleformelen «samtidig imøtegåelse». Det betyr at tilsvaret publiseres samtidig som påstanden. Vi snakker om presseetikkens paracet.

Den nye nasjonale presseetikk-tilstanden ble satt på spissen da Pressens faglige utvalg (PFU) tok for seg den famøse «gode, men ubekreftede rykter»-bataljen mellom Aftenposten og First House. PFU frifant Harald Stanghelle - antakelig av ren ærbødighet - for fakta-bom, men felte ham for ikke å ha gitt First House sjansen til «samtidig imøtegåelse». Den forkjærte formuleringen falt i en kommentarartikkel i en pågående debatt om et særdeles sentralt samfunnsspørsmål, det feilaktige ryktet var at «kinesiske interesser» hadde leid inn First House til en kampanje mot Thorbjørn Jagland og Nobelkomiteen.

For min egen del må jeg glatt innrømme at jeg har problemer med å skjønne konseptet «samtidig imøtegåelse» i debatt- og kommentarartikler. Det passer ikke formatet. Vi trenger et adekvat alternativ. Det underliggende problem er illusjonen om en presseetikk etter metoden «one size fits all». Ved å sette imøtegåelsesprinsippet foran kravet til faktasjekk, gjør utvalget det for lett for seg selv. Man kan godt si at presseetikken skal være sjangeruavhengig, at Vær Varsom-bestemmelsene gjelder uansett om vi snakker om nyheter, analyse, intervju - eller kommentar. Men det kan ikke være slik at alle etikk-regler kan anvendes med samme vekt, og etter samme skjønn, i forhold til alle sjangre, eller i alle kanaler. Utfordringene er for eksempel annerledes for lyd og bilde enn for tekst. Og mer enn noe trekker Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg en skillelinje mellom formidling av fakta og meninger.

Kommentar- og debattsjangeren kan naturligvis ikke i sin helhet fritas for kravet om samtidig imøtegåelse for grove, konkrete påstander som rammer enkeltpersoner eller foretak. For det finnes så klart grensetilfeller. Men bruk av feil fakta er normalt også et brudd på presseetikken.

Kommentaren representerer en helt annen verden enn den rene nyhetsformidling. Terskelen for å gripe inn mot meningsartikler i løpende debatter bør være meget høy. Jeg tenker da ikke bare på våre egne lederartikler og kommentarer. Mediene er også den viktigste arena for frittstående skribenter som ikke alltid nøler med å dele ut mer eller mindre velbegrunnede kilevinker. Også når det gjelder denne delen av det publisistiske oppdrag, mener jeg tilsvarsretten er det beste virkemidlet vi har. Den ivaretar flere hensyn - driver debatten framover, gir en dypere forståelse av de rent faktiske forhold, og sikrer det kontrære og korrigerende.

Jeg mener å se tegn til at det i PFU over tid utvikler tegn på fintygging av enkeltpunkter i etikk-plakaten uten at det skjeles tilstrekkelig mot faneparagrafene som beskriver journalistikkens hensikt. Dessverre er det slik at formaningene i etikk-plakatens første avsnitt - den om pressens samfunnsrolle og ansvaret for å avdekke skjulte maktstrukturer - altfor sjelden blir brukt som rettesnor i etikkarbeidet. Perspektivet taper, mens man febrilsk leter etter fliker av etisk juristeri man kan dekke seg bak. Denne distansen til publiseringens overordnede formål er bekymringsfull. Derfor ender det gjerne med et stort MEN - og en buklanding på forståelse for enkeltsaken. Debattens vilkår i Norge er satt under press fordi man prøver å søke etisk trygghet i regelsett som passer best på andre sjangre.

Stanghelles kommentar gikk rett inn i en pågående debatt om store politiske spørsmål - om vårt forhold til Kina og den lobbymakt som First House representerer. First House er ikke blant de forsvarsløse her i landet - uten evne til å ta igjen eller korrigere, saken gjelder verken personvern eller privatliv, og slett ikke beskyttelse av barn. Den dreier seg om en institusjon som har minst like mye makt som et politisk parti, og som i likhet med Kina praktiserer nærmest den konsekvente lukkethet. I stedet for å felle Stanghelle for manglende samtidig imøtegåelse, burde PFU bedt First House skrive et tilsvar - som Aftenposten naturligvis hadde trykket. For med utgangspunkt i nettopp Stanghelles kommentar - så vi debattens styrke: fakta ble korrigert, påstander ble testet - og vi fikk en dypere forståelse av sentrale samfunnsspørsmål.

Det er nettopp det vi trenger. Metoden må være tese og tilsvar. I de fleste sammenhenger er tilsvarsretten det adekvate alternativ for god debatt-etikk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.