KOMMENTARER

Presseetikkens paracet

Debattens vilkår er under press. Konseptet «samtidig imøtegåelse» er blitt universalmedisinen som skal disiplinere oss, skriver John Arne Markussen.

ADVARER: Terskelen for å gripe inn mot meningsartikler i løpende debatter bør være meget høy, skriver sjefredaktør John Arne Markussen i Dagbladet. 
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
ADVARER: Terskelen for å gripe inn mot meningsartikler i løpende debatter bør være meget høy, skriver sjefredaktør John Arne Markussen i Dagbladet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Det faktiske utgangspunktet for en sak kan være tynt, håndverket kan være lettbeint, det kan til og med være ryktespredning - men har man bare passet på å innhente en kommentar fra den anklagen eller den kritikken er rettet mot, lander man gjerne etikk-fjellstøtt. Den angrepne part får gi sin versjon, og mediet har levert i forhold til trylleformelen «samtidig imøtegåelse». Det betyr at tilsvaret publiseres samtidig som påstanden. Vi snakker om presseetikkens paracet.

Den nye nasjonale presseetikk-tilstanden ble satt på spissen da Pressens faglige utvalg (PFU) tok for seg den famøse «gode, men ubekreftede rykter»-bataljen mellom Aftenposten og First House. PFU frifant Harald Stanghelle - antakelig av ren ærbødighet - for fakta-bom, men felte ham for ikke å ha gitt First House sjansen til «samtidig imøtegåelse». Den forkjærte formuleringen falt i en kommentarartikkel i en pågående debatt om et særdeles sentralt samfunnsspørsmål, det feilaktige ryktet var at «kinesiske interesser» hadde leid inn First House til en kampanje mot Thorbjørn Jagland og Nobelkomiteen.

For min egen del må jeg glatt innrømme at jeg har problemer med å skjønne konseptet «samtidig imøtegåelse» i debatt- og kommentarartikler. Det passer ikke formatet. Vi trenger et adekvat alternativ. Det underliggende problem er illusjonen om en presseetikk etter metoden «one size fits all». Ved å sette imøtegåelsesprinsippet foran kravet til faktasjekk, gjør utvalget det for lett for seg selv. Man kan godt si at presseetikken skal være sjangeruavhengig, at Vær Varsom-bestemmelsene gjelder uansett om vi snakker om nyheter, analyse, intervju - eller kommentar. Men det kan ikke være slik at alle etikk-regler kan anvendes med samme vekt, og etter samme skjønn, i forhold til alle sjangre, eller i alle kanaler. Utfordringene er for eksempel annerledes for lyd og bilde enn for tekst. Og mer enn noe trekker Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg en skillelinje mellom formidling av fakta og meninger.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer