BØR INTERVJUES: Anders Behring Breivik. Foto: Øistein Norum Monsen
BØR INTERVJUES: Anders Behring Breivik. Foto: Øistein Norum MonsenVis mer

Pressefolk og føleri

Norske pressetopper krangler seg imellom om den norske terroristen er verdt å intervjue før rettssaken starter. Klart det finnes 100 spørsmål som noen bør stille fortest mulig.

Jeg kommer aldri til å glemme en journalistkonferanse på 90-tallet der følgende case var opp til debatt og avstemning:

Sarajevo er omringet og folk lider. Plutselig oppdager du som journalist at det finnes en hemmelig vei ut av den beleirede byen der barn, gamle og syke fraktes i sikkerhet. Samtidig får du vite at Sarajevo mobiliserer kraftig ved at våpen og nye «soldater» fraktes inn i byen. Skriver du historien eller lar du det være?

Debatten ble hard og svært følsom. Den ene gjengen mente det var forkastelig å fortelle om at våpen ble smuglet inn, siden det ville fjerne de beleiredes muligheter til å få sivile i sikkerhet. Det andre synspunktet ble særlig frontet av en av mine tidligere kolleger i Dagens Næringsliv:

«Print the story and damn the consequences. Vi er vel ikke aktører?»

Da 400 pressefolk «gikk til stemmeurnene» endte det cirka 60 prosent for og 40 prosent mot at en slik sak var klar for trykk.

Det pågår i disse dager en liknende diskusjonen i pressen som går rett inn i kjernen av det den fjerde statsmakt skal drive med. Journalistene og redaktørenes samfunnsoppdrag, et oppdrag som er en bærebjelke i et demokrati, innebærer at de skal sørge for en fri debatt og samfunnskritikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og pressen har påtatt seg et særlig ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Pressen har også fått en egen rett til å informere om det som skjer i samfunnet, selv om «samfunnet» ikke skulle ønske at informasjonen skal komme fram.

Pressens fremste tillitsmann heter Per Edgar Kokkvold og når han taler, lyttes det. Kokkvold har vært sterkt knyttet til Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) som redaktør fra 1984 til 1996. Fra Ap-avisen gikk han over til Norsk Presseforbund og ble organisasjonens generalsekretær. Han har svingt pisken mang en gang over dårlig presseetikk og han har markert seg kraftig som våpendrager for ytringsfriheten. Kokkvold nyter derfor stor respekt.

POSITIV TIL INTERVJU: Kronikkforfatter Jarle Aabø.
POSITIV TIL INTERVJU: Kronikkforfatter Jarle Aabø. Vis mer

5. september i fjor var det flere journalister som ble kraftig overrasket over pressens generalsekretær. Den morgenen klinte Kokkvold til i en sjelden tabloid og følsom språkdrakt i journalistenes fagblad Journalisten:

«Man må være en idiot eller moralsk blindgjenger for ikke å se at det vil være en ekstrem belastning for de pårørende om Breivik blir intervjuet før rettssaken. Hensynet til dem bør gå foran informasjonsansvaret i dette tilfellet. Vi har ingen plikt til å formidle hva han mener, tordnet generalsekretæren som ikke vektla at alle innsatte i norske fengsler har den samme ytringsfrihet som alle andre.»

Det tok ikke lang tid før hans gamle arbeidsgiver Dagsavisen ved redaktør Arne Strand skrev på lederplass:

«Hva så med intervju med Behring Breivik? I Dagsavisen har vi besluttet at vi verken skal be om det eller trykke det før rettssaken. Som generalsekretær og tidligere Arbeiderbladet-redaktør Per Edgar Kokkvold formulerer det: «Vi kan ikke risikere at Behring Breivik blir klappet inn på fredag på Skavlan».»

Å gå i debatt med radarparet Arne Strand og Per Edgar Kokkvold kan nok være i tøffeste laget for mange. Deres glimrende retorikk og vilje til å herje med meningsmotstandere finnes det nok av eksempler på. Derfor kom uenighet med deres synspunkter svært forsiktig fram i det offentlige rom.

Sjefene i NRK og Dagbladet signaliserte at de ikke kunne utelukke et intervju før april. På Journalistens debattside på nett var derimot temperaturen høyere og det rant over for flere av pressens fotsoldater.

VGs Harald Vikøyr endte til og med i et svært kraftig ordskifte med Kokkvold og skrev: «Jeg hadde vel ventet et ganske annet refleksjonsnivå fra sjefen i presseforbundet. Jeg hadde ventet at du i stedet for å sette krokfot på hardt arbeidende kolleger, løftet fram de vanskelige avveininger mange norske redaksjoner gjør.»

Tidligere leserombud i Bergens Tidende, Terje Angelskaug var en av få som kom Kokkvold til unnsetning:

TONEANGIVENDE: «Når Kokkvold taler, lyttes det,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Berit Roald/Scanpix
TONEANGIVENDE: «Når Kokkvold taler, lyttes det,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Berit Roald/Scanpix Vis mer

«Det er klarlagt at terroraksjonen var et vanvittig PR-stunt basert på drapsmannens kunnskap om og forståelse av medienes programmerte handlingsmønster. Forsvareren hans bekrefter nå at ABB tripper av iver etter å slippe til orde i det offentlige rom. De som ivrer etter mer stoff om Breivik i pressen forholder seg ikke til det videre samfunnsansvar massemediene har.»

Nylig blusset debatten opp igjen. Da var det faglærer på Institutt i Journalistikk Gunnar Bodahl-Johansen som entret scenen. Han mente det ville være av stor betydning at pressen ikke hoppet bukk over sitt samfunnsoppdrag i en sak som denne.

«Mest mulig åpenhet er en forutsetning for at samfunnet skal kunne leve videre på en best mulig måte. Ved at pressen får adgang til å stille kritiske spørsmål direkte til Breivik kan vi få belyst en rekke forhold som ikke nødvendigvis kommer fram i en rettssal,» sa Gunnar Bodahl-Johansen.

Heller ikke de pårørende kan ha vetorett, mente eksperten på pressetikk.

«Verken pårørende eller overlevende kan bestemme over pressen. Det høres brutalt ut å si det, men det er pressen som må gjøre denne vurderingen,» konkluderte Bodahl-Johansen.

Er det en ting intervjudebatten har til felles med et journalistseminar på 90-tallet - så er det enkelte pressefolks vilje til å gjøre seg selv, bevisst eller ubevisst til aktører i en løpende nyhetssak.

Når føleri blir førende for hva som er et nyhetskriterium ser det ut til at pressens plikt til ikke å gi etter for press fra noen blir mindre viktig. Dette vil på sikt kunne svekke pressens troverdighet, en troverdighet pressen er mer avhengig av enn noen andre.

Så mens pressetoppene har diskutert i fem måneder, har jeg brukt høst og vinter på å notere 100 spørsmål terroristen burde blitt konfrontert med - så fort som mulig. Så får det være en annen sak om svarene vil være verdt å publisere. Listen over spørsmål blir lengre og lengre for hver dag som går. Hvis det var jeg som fikk det omdiskuterte og sensitive intervjuoppdraget, ville mitt første spørsmål uansett ha vært: «Hva føler du nå?»