Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Pressefrihet og korrupsjon i fattige land

I dag markeres den internasjonale pressefrihetens dag. Et anslag mot pressefriheten og uavhengige medier er et anslag mot muligheten for å avsløre korrupsjon og bestikkelser, skriver Jan Borgen.

I FATTIGE LAND,

men også i åpne demokratier, skaper korrupsjon fattigdom, sosial marginalisering og politisk begunstigelse. Korrupsjon skader tilliten til offentlige og private institusjoner. Virkemidlene mot ondet er effektiv lovgivning og domstolskontroll, et våkent sivilsamfunn og en kritisk presse.

I dag, 3. mai, markeres den internasjonale pressefrihetens dag. Et anslag mot pressefriheten og uavhengige medier er et anslag mot muligheten for å avsløre korrupsjon og bestikkelser. Informasjon er makt. Jo flere mennesker som er informert, jo mer er makten fordelt, noe mange makthavere opplever som en trussel og derfor er besatt av sensur, taushet og hemmelighold.

Antikorrupsjonsorganisasjonen Transparency International (TI), en verdensomspennende organisasjon med avdelinger i 90 land, krever åpenhet i statlig og privat virksomhet fordi det fremmer demokrati, rettsstat og utvikling. Under vår pågående kampanje for informasjons- og pressefrihet spør vi hva som er rollen til pressen i fattige land. En spydspiss for åpenhet, en motmakt, en alliert korrupsjonsbekjemper? Eller makthavernes forlengede arm, en lydig tjener av politiske eller kommersielle interesser?

ET STED Å

begynne er den lokale pressens potensial til å avdekke misbruk av bistand og lån mottakerlandene. Prinsipielt har befolkningen der krav på å få informasjon av vesentlig betydning for deres økonomiske og sosiale utvikling. Tilsvarende må de som gir bistand/lån ha plikt til å gi befolkningen opplysninger om hva bistanden skal brukes til. Som så ofte ellers spriker det mellom prinsipper og realiteter. En utbredt oppfatning blant folk i mottakerlandene, er at internasjonal utviklingsbistand ikke er åpen nok for offentlig innsyn og kontroll. Folks misnøye er høyst forståelig hvis giverland og internasjonale finansinstitusjoner må oppfattes å understøtte korrupte regimer, også utilsiktet. Det er dokumentert at mange politiske ledere er avhengige av bistand og lån for å opprettholde en mer eller mindre illegitim posisjon. Det er alvorlig at giversamfunnet og finansinstitusjonene ofte synes å se gjennom fingrene med dette. Rigorøse sekretessebestemmelser, «papiretableringer», stråmannsvirksomhet og skatteparadiser som hjelper korrupte politiske ledere å skjerme transaksjonene, hører med til bildet.

MEDIA I GIVERLANDENE

kan være pågående (men på langt nær nok!) i avsløringene av bistandskorrupsjon. Medias rolle i mottakerlandene er derimot svak og sammensatt. Pressedekningen er deretter. Selv når de har pressefrihet på papiret, er det liten risiko for at pressen skal avsløre korrupsjon eller at avsløringene skal få de nødvendige konsekvenser. Det lokk, som antydet, som legges over internasjonal bistand, lån og bankvirksomhet, hindrer solid, undersøkende journalistikk. Lokale pressefolk har få sjanser til å trenge gjennom sløret; det internasjonale bistandssystemet tillater ikke nok åpenhet og offentlighet. Uttalelser om pressefrihet og pressens rolle som spydspiss for bekjempelse av korrupsjon i internasjonal bistand, må ses i det perspektiv. Giversamfunnet, inklusive humanitære organisasjoner, må tåle kritisk vurdering av deres praksis for taushet versus åpenhet.

ET STORT

gjenreisingsarbeid er forestående i Irak. Milliarder av dollar i bistand, lån og investeringer skal pumpes inn. Mange av disse vil havne på gale hender. Hvordan vil iraksk (og internasjonal) presse stå imot den forventede kraftige påvirkningen fra interimsstyret i Bagdad og utenlandske selskaper? Hvor mye vil disse tolerere kritisk journalistikk?

Fordi media i fattige land har dårlig økonomi er de som regel kontrollert av en politisk eller økonomisk elite. Det skjer på flere måter. Statlig eierskap innebærer en monopolisering av nyhetsdekningen som luker bort all ugunstig omtale av landets ledere. Internasjonale undersøkelser viser at avsløringer om korrupsjon relativt sjeldnere forekommer i statlig eide media enn i privateide. Men privat eierskap er heller ingen garanti for høy journalistisk standard. Politisk kontroll med private media er vanlig; presse- og ytringsfriheten begrenses i praksis, uavhengige journalister utsettes for trusler. I 2002 måtte journalister i Colombia, Bangladesh, Russland, og Filippinene bøte med livet for avsløringer om korrupsjon.

EN MER SUBTIL

politisk kontroll følger av medias økonomiskeavhengighet. For eksempel er det helt vanlig at avisene baserer seg vesentlig på annonseinntekter fra politiske partier. Misliker politikerne reportasjer, kan de true med å kutte ut annonsene. Og selv når modige journalister faktisk omtaler økonomiske skandaler, kan det være helt uten virkning. I Bangladesh offentliggjorde media og Finansdepartementet navnene på bankfolk som bestakk tjenestemenn i forvaltningen; alle impliserte gjorde noe ulovlig, rettslige prosesser ble igangsatt mot dem, men de fleste sitter trygt i stillingene.

Lav journalistisk standard følger også av at journalister pleier en for nær omgang med eliten i landet; en ikke ukjent problemstilling i vårt eget land, heller. Pressefolk som logrer med halen i selskap med de mektige i landet, svikter vaktbikkjerollen som skal beskytte mot misbruk og misligheter. Relatert til dette er de mange mediebedriftene som etableres, også i u-land, for å øve makt og innflytelse, ikke for å informere. De tjener særinteresser, ikke samfunnsinteresser. For den demokratiske utviklingen, spesielt i fattige land, lover ikke dette godt. Det er et hav av spørsmål knyttet til interessekonflikter i media.

POLITISK REDAKTØR

i The Economic Times, Indias ledende finansavis, har sagt: - For hver journalist som ikke våger å rapportere korrupsjonssaker på grunn av trusler om trakassering, er det to som lar seg kjøpe for å tie om kritikkverdige forhold.

For mange journalister er pressefriheten en fullmakt til å angripe de hederlige og ikke de uærlige. Når media er kontrollert av den politiske og økonomiske eliten, er de lette å bestikke. Korrupsjon blant journalistene er imidlertid en problemstilling som, om det ble offentlig debatt om den, kan gi eliten et påskudd til å begrense pressefriheten ytterligere. Derfor er korrupsjon i mediene et ikke-tema i mange land!

Bildet er lite oppløftende. Pressefriheten i fattige land står svakt. Det finnes hederlige unntak. Pressen i åpne demokratier som vårt bør gi sterkere støtte til de altfor få, modige journalister som tross alt våger å stå opp mot korrupsjon og maktmisbruk i fattige land.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media