Pressekorps som lynsjemobb

Medienes dekning av Sexgate var tåpelig, en skam, en fare for demokratiet og ødeleggende for nyhetsindustrien. «Pressens statsmenn» ble pornografer, og tv lot seg friste av spesialetterforsker Kenneth Starr og Representantenes hus til å bryte amerikansk lov og delta i det hyklerske hylekoret og lynsjemobben som var ute for å knuse Clinton.

Dette skriver andre av «pressens statsmenn» i USA, her representert ved Russell Baker i New York Times. Han legger til: Hadde presidenten gitt avkall på all anstendighet, hadde sannelig også ytringsfrihetens knekter gjort det. Pressekorpset var en lynsjemobb som spilte på lag med Starr for å knuse presidenten. Det bor en «hanging judge» i hver byline, hver lederartikkel, hver tv-reporter og hver tv-synser, skriver Baker.

Også andre storaviser, fra Le Monde i Paris, via The Independent i London til Washington Post og andre har startet debatten om dekningen av Clinton-avhørene. Den har to hovedpoenger. Det ene er hvordan dekningen ble, og det er en smakssak. Det andre er hvorvidt publisering, særlig kringkastingen av tapene, burde vært gjort i det hele tatt, og det er mer interessant.

  • Nasjonens ledere må finne seg i medienes skarpe lys og få privatlivet lagt åpent når det har sammenheng med og påvirker deres styringsevne. Rammes de uforskyldt av tragiske omstendigheter, kan de regne med god behandling. Er de skyld i sine egne skandaler, finnes det sjelden nåde. Det ligger i sakens natur.
  • Men hva med president Clinton og offentliggjøringen av tapen fra avhørene i storjuryen? Det er like selvsagt at amerikanske velgere og, siden Clinton er sjef for den internasjonale ordensmakten, også verdensborgerne, må få vite hva Starr driver med.
  • Men Starr og justiskomiteen brøt amerikansk lov, iallfall på dette punktet, og ga mediene muligheten til å gjøre det samme. Hvilket de altså gjorde. Clinton fikk hvert ord, hvert ansiktsuttrykk, hele kroppsspråket han brukte for å svare for seg på de aller mest intime spørsmål, kringkastet over hele verden. Aldri er et menneske blitt mer ydmyket.
  • Men skulle amerikanske medier holde tett med et hemmeligstemplet materiale som Representantenes hus slapp fri, om aldri så mye i uoverensstemmelse med lov og sedvane? Skulle mediene faktisk stilt seg over den lovgivende myndighet og nekte å være lovbrytende budbringer? Prinsipielt burde den kanskje gjort det, men her veier folkets rett til å vite tyngre. Amerikanerne og vi andre måtte få vite hva som foregikk for å kunne bedømme saken. Som vi altså fikk i tilfellet Bondevik, men ikke i tilfellet Harlem Brundtland.

Da statsminister Gro Harlem Brundtlands sønn døde, var jeg en av få pressefolk som mente at det burde offentliggjøres straks. Begrunnelsen var at det kunne reises spørsmål om hennes kapasitet til å styre landet og hindre skadelige spekulasjoner. Jeg ble overrasket over enkelte av mine kollegers forsvar for ikke å omtale saken: Mediene ville antakelig gi den for stor og kanskje sensasjonspreget behandling.

Hvordan den ville blitt, fikk vi aldri vite, men antakelig ville den vært like omfattende, saklig og omsorgsfull som dekningen av statsminister Kjell Magne Bondeviks sykdom. Det var like opplagt at velgerne måtte få vite hva som feilte ham, særlig da det viste seg at sykdommen hadde direkte relasjon til hans stilling og kapasitet til å styre landet. Statsministeren medvirket selv og ga dermed ikke bare tillatelse, men nærmest oppfordring til belysning av sitt sykefravær.

Medienes behandling av Sexgate har et interessant aspekt som de to norske sakene mangler. Her opptrer de ikke bare som en frittsvevende fjerde statsmakt, men gir seg selv direkte makt avledet fra Starrs og Kongressens velsignelse. Slik løper amerikanske medier bøddelens ærend.

Det kan de gjøre fordi Starr og justiskomiteen i Representantenes hus på ukonstitusjonelt vis «opphevet» forbudet mot å offentliggjøre noe som helst fra avhørene i storjuryene. Dermed fikk mediene et slags «mandat» til å følge opp med det som altså egentlig er ulovlig. Høringene for storjury er absolutt hemmelig-stemplet. Ingen, selv ikke en massemorder som sitter innesperret for livstid, risikerer å oppleve lekkasjer fra forhørene for en slik jury.

Etter amerikansk lov skal alle være beskyttet mot dette.

Også presidenten? Ja, skriver The Independent på lederplass. Presidenten skal ikke stå over loven, men heller ikke under den. Le Monde i Paris er enig og Bakers kollega i New York Times, Anthony Lewis, skriver at tv-korpset opptrådte som kor for anklageren med et stoff som normalt er noe av det mest hemmeligstemplede etter amerikansk lov. Tapen burde aldri vært vist, mener han.