Noe av det mest interessante ved Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksens kritikk av norsk politisk journalistikk (3/8) er den uvanlige alliansen. En radikal SV-er og en intellektuell høyremann slår seg sammen mot pressen. Noen vil tolke dette som politikernes forsøk på å kneble pressen og underordne den politikken. Det er det neppe. Det de etterlyser er rett og slett mer politisk substans i de brede mediene.

Artikkelen uttrykker en tendens vi finner igjen i andre deler av mediebildet. Politisk interesserte mennesker forlater de store mediene. I stedet flokker de seg om små nisjeorganer som Klassekampen og Morgenbladet.

Denne bevegelsen skjer på tvers av det politiske spektret. Det ser ut som om de samfunnsinteresserte finner sammen nettopp i en søken etter substans og ideologiske debatter. Dette er en elitebevegelse, med det dreier seg neppe om snobbisme. Det er ganske enkelt samfunnsborgere som bryr seg, som søker kunnskap om det de bryr seg om.

Denne bevegelsen er uhyre viktig. Hvis de brede mediene gir dårlig politisk informasjon, samtidig som elitene forlater de brede mediene, har det norske demokratiet et dobbelt problem.