Pressen indirekte skyldig i justismord

Det er få i landet vårt som har fått en så urettferdig behandling i pressen som Fredrik FastingTorgersen.

I DAG FÅR Fredrik Fasting Torgersen svar på søknaden om gjenopptakelse av drapssaken han har sonet over 16 år i fengsel for. Etter alt å dømme vil rettferdigheten denne gang - endelig - seire. Mye er sagt om rettsprosessen mot Torgersen i 1958, men medias rolle har ikke blitt belyst tilstrekkelig. Norsk presse bør gi Torgersen en kraftig oppreisning, uavhengig av Gjenopptakelseskommisjonens konklusjon. At pressen indirekte var medvirkende til justismordet, er jeg ikke i tvil om. Eller sagt på en annen måte: Jeg skulle gjerne møtt den som mener at pressen ikke forhåndsdømte Torgersen på det groveste. Når Torgersen nå sannsynligvis får den gjenopptakelsen som han etter loven har krav på, vil avisene gasse seg i artikler om «påtalemyndigheten på ville veier» og «rettssikkerheten som vant til slutt». Men vil de gjøre opp status om sin egen rolle i justismordet? Her følger en rekke eksempler på de overtrampene som pressen har gjort mot Torgersen. Eksemplene fra Skippergata-saken er forholdsvis kjente, så jeg vil her fokusere på to andre saker hvor Torgersen var involvert - og hvor pressen diktet og forhåndsdømte på groveste vis.

DET ENESTE eksempelet jeg ønsker å trekke frem fra mylderet av artikler som ble skrevet om Skippergata-drapet, er en artikkel som stod i Dagbladet 05.06.1958. Artikkelens tittel er «Sensasjoner i mordsaken fra Skippergata», og er ledsaget av et bilde av Torgersens hender tatt flere dager etter at han ble pågrepet av politiet. I Dagbladets bildearkiv finner man to versjoner av dette bildet. Ett uten feil, og ett hvor det i fremkallingen er kommet mørke flekker på Torgersens hender. Det er dette siste bildet Dagbladet har valgt å trykke. Under bildet kan man lese: «På skjermen ser man et foto av tiltalte Torgersens hender, slik de var etter anholdelsen. Som kjent har blodpartikler etc. sin betydning i saken».

DET KANSKJE groveste eksempelet på pressens overtramp mot Torgersen kom allerede i 1954 - da Arbeiderbladet stemplet den 20 år gamle Torgersen som likskjender. 9. September 1954 kunne man på Arbeiderbladets (nå Dagsavisen) førsteside lese: «Mann fra Hasleveien tatt for skjending av lik-kapell - står han bak det brutale overfallet i juni?» I artikkelen kan man lese: «Kriminalpolitiet har nå arrestert en mann for innbrudd i flere av byens likkapell. Han har romstert og brutt opp kister, flyttet på lik og uryddet.» Dette er en løgn. Allerede samme dag tilbakeviser kriminalsjefen hele historien i Dagbladet og sier under overskriften «Makaber fantasihistorie»: «Arbeiderbladet gasser seg i dag på første side i en makaber historie om en mann som skal være arrestert for innbrudd i flere av byens likkapell (...) Det faktiske forhold er at en mann fra Lille Tøyen er arrestert misstenkt for en rekke ganger å ha knust ruter i en kjeller på Lille Tøyen gamlehjem.» I realiteten dreier saken seg altså om noen knuste vinduer på et gamlehjem - der noen av de knuste vinduene tilfeldigvis ledet ned til hjemmets likkapell. Denne ugjerningen stod Torgersen for. Avisen trykket riktignok ikke Torgersens navn, men likskjenderstempelet ble hengende ved. Folk fikk vite at det er han som var «likskjenderen fra Lille Tøyen». Noen unnskyldning eller oppreisning fra avisen fikk han ikke. Til tross for at saken ble tilbakevist fra alle hold i flere medier, kom saken opp igjen da Skippergata-drapet ble kjent. Avisene skrev at Torgersen hadde vært tiltalt for likskjending - noe som er objektivt uriktig. Det pressen i virkeligheten gjorde var å lage en oppdiktet link mellom bitemerket som ble påført offeret i Skippergata-saken, og Arbeiderbladets fantasishistorie om likskjendingen. Vi må altså anta at de enkelte avisene (også de som dementerte «likskjender-historien» i 1954) vurderte det dit hen at det var bedre å kunne knytte Torgersen opp mot bittet som ble påført den drepte etter at hun var død, enn å skrive sant.

DET ER KAN HENDE ukjent for de fleste, men Torgersen satt fengslet i cirka 2 år for en voldtekt han sannsynligvis heller ikke har begått, før han ble siktet for Skippergata-drapet. Han har forsøkt flere ganger å få også denne saken gjenopptatt. I 1976, to år etter at Torgersen hadde sonet ferdig sin dom på over 16 år for Skippergata-drapet - mottok han en erklæring fra voldtektsofferets mann: «Jeg, X, født 13.9.1914 bekrefter herved at min kone Y ikke ble voldtatt eller forsøkt på dette av Fredrik F. Torgersen. Før min kone døde bekreftet hun at den situasjonen som oppstod på løkken i 1955 var en missforståelse - og den var slik F. Torgersen fortalte». (Navnene er sensurert her). Det viser seg altså at det aldri var noen voldtekt. Men hva skrev avisene om saken da den stod på? Aftenposten: «Det var Fredrik Fasting Torgersen som tirsdag kveld overfalt og forsøkte å øve voldtekt mot en frue nær Økernveien.» Dagbladet: «Politiet har i natt vært på jakt etter den 21 år gamle Fredrik Fasting Torgersen, som i går kveld forsøkte å voldta en frue på Økern.» VG: «I hele natt har store politistyrker vært på jakt etter den 21 år gamle Fredrik Fasting Torgersen, som i går aftes forsøkte å øve voldtekt mot en middelaldrende dame på Lille Tøyen.» VGs overskrift er «Oslo-politiet jager sekstalforbryter». Flere steder blir både bilde og navn presentert - og dette er altså før Torgersen vet at han er mistenkt for voldtekt. Da Torgersen ble tatt skrev Arbeiderbladet under overskriften «Voldtektsforbryteren arrestert i dag»: «Det er den samme gutten som i vinter brøt seg inn i gravkapellet på Tøyen og ble tatt på fersk gjerning». Her er det vel grunn til å tro at ordvalget gravkapellet , til fordel for gamlehjemmet (som er riktigere), ikke er tilfeldig. Arbeiderbladet gjentar altså overtrampet mot Torgersen - og bidrar på den måten igjen til at Torgersen blir stemplet som likskjender.

DET KAN KANSKJE virke absurd å kreve oppreisning fra pressen for overtramp som ble gjort for over 50 år siden. Men det er ikke slik at overtrampene har stoppet. I Kulturnytt på NRK 16.11. viste de overskriften «Mann fra Hasleveien tatt for likskjending» i 7 sekunder, etterfulgt av nok en overskrift som handlet om den oppdiktede «likskjender-saken». Overskriftene ble vist mens de i korte trekk gjennomgikk Skippergata-saken. Men likskjending har ingenting med den saken å gjøre! Det er en oppdiktet sak som er så grov at Dagsavisen i dag - selv om det er over 50 år siden den stod på trykk første gang - må be om unnskylding. Jeg venter i spenning - og håper at ikke bare er Staten, men også pressen kommer på banen når Torgersen endelig får den oppreisningen han har krav på.