Pressen og den skjulte dagsorden

Fortsatt er det slik at flere utenrikskorrespondenter og journalister som har vært i viktige konfliktområder lar seg debriefe av tjenestene når de vender hjem.

I flere tiår drev sterke krefter i norsk presse, radio og fjernsyn en diskret pardans med overvåkingspolitiet. De beveget seg i takt med en skjult dagsorden. I dag jakter de nesten alle i flokk på sin gamle partner. POT trodde nok at journalist Stein Viksveen skulle bli deres gode fiende. Men i stedet har de - så langt - selv endt opp som hakkekylling. Det kan de takke seg selv for. Sosial intelligens ser ut til å være ujevnt fordelt her i verden.

Men norske redaktører og journalister bør ikke bare jakte på POT. Vi bør også bruke Viksveen-saken til å tenke over vår egen praksis slik den var i går og er i dag. Å denge løs på et sårbart overvåkingspoliti er en takknemlig oppgave. Slikt kan skape et journalistisk hovmod. Men en slik arroganse vil lett sperre for vår egen erkjennelse av hvor lurvete og uetisk viktige deler av norsk presse har samspilt med de hemmelige tjenestene. Den historiske arven er tung og mørk.

Da Bjørn Nilsen og jeg arbeidet med boka «Skjult dagsorden. Mediene og de hemmelige tjenestene» som kom ut høsten 1998, gjorde vi blant annet disse funnene i perioden fra 1945 og til 1980-åra:

  • Det eksisterte et nærmest symbiotisk forhold mellom tjenestene og en rekke redaktører, både i A- og H-pressa. Minst et par hundre journalister utførte spesielle oppdrag - små som større. På 50-tallet var også den militære e-tjenesten svært aktiv i dette samspillet.
  • Rundt POT utviklet det seg minst 12 «satellitter». Det vil si, tverrpolitiske grupper av A- og H-journalister og politikere som utvekslet sensitiv informasjon. A-journalister utgjorde ryggraden.
  • Også i det nå så kjente samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og POT deltok redaktører og journalister.
  • Flere lot seg regelrett verve til tjeneste for POT. Bergens Tidendes Oslo-redaktør var en av dem.
  • Så seint som på 80-tallet lot flere seg bruke av tjenestene til korttidsoppdrag. Blant dem var også en kjent NRK-reporter som dro til Wien for en av tjenestene i håp om å skaffe seg et journalistisk scoop.
  • En del norske journalister lot seg også verve til tjeneste for CIA, i følge James Everett, en av CIAs tidligere deep cover-offiserer.
  • Noen lot seg besnære av østlige tjenester, og noen holdt på å gå i fella, men kom seg ut i tide. Andre pleide svært nær omgang med representanter for slike tjenester, mottok dyre gaver og skapte mistanke om hva de egentlig drev med. Hvor mange som ble vervet som agenter, vet vel fortsatt ingen her til lands.

    Pressefolk bør ikke gjøre det bekvemt for seg selv ved å hevde at det er etisk gangbart å løpe ærend for de hjemlige tjenester som POT eller for «samarbeidende tjenester'? som CIA, bare ikke for fremmede som det tidligere Stasi. Selvsagt vil skaden lett bli størst ved et tett samarbeid med fremmed tjeneste. For fortsatt er det noe som bør hete landssvik. Men så sant det ikke dreier seg om å avverge en akutt og livstruende situasjon, vil et tett, skjult samarbeid med POT også bety et svik - mot leserne, lytterne, seerne. Moralsk sett er begge former for pardans forkastelig for pressefolk. Prinsipielt er dette som å velge mellom pest eller kolera.

    Heller ikke i dag er vi helt kvitt dette uvesenet i norsk medieverden. La meg nøye meg med en illustrasjon av flere mulige. Fortsatt er det slik at flere utenrikskorrespondenter og journalister som har vært i viktige konfliktområder lar seg debriefe av tjenestene når de vender hjem. De opptrer ikke bare som reportere, men forteller også hva de har sett og hørt til tjenestene her hjemme. Bjørn Nilsen og jeg kom over flere enn 10 journalister som i nyere tid har rapportert til den militære e-tjenesten. De har glidd inn i en dobbelt-rolle, og fulgt en skjult dagsorden.Veien fra debriefing til korttids-agent kan være lang. Men den kan også være kort. Her er det snakk om å bevege seg i et vanskelig og farlig terreng. Et minefelt.

    Spørsmålet er ikke om vi skal ha kontakt med tjenestene, hjemme som ute. En skal selvsagt ikke bli mistenkeliggjort av den grunn. Selvsagt må vi ha massevis av kontakter om vi skal få vite noe om spesielle temaer. Personlig har jeg ført samtaler med mellom 300 og 350 personer i og rundt de hjemlige tjenestene. Det avgjørende spørsmålet er hva du gjør med det du får vite. Ender du opp som aktør i et skjult maktspill? Eller blir du tvert om i stand til å avsløre skjult maktmisbruk?

    Vi kan i alle fall trygt slå fast at journalister er fristende verve-objekter for de hemmelige tjenestene, både hjemme og ute. Vi kan bli veldig nyttige informanter. Dersom vi vil.

    Hva så med utenrikskorrespondent Stein Viksveen? Har også han fulgt en skjult dagsorden? I det siste har jeg fått mange spørsmål fra ulike medier om denne erfarne journalisten er skyldig eller uskyldig. Jeg har nektet å opptre som orakel. Inntil POT legger fram sine kort 10.februar kan jeg som journalist umulig vite det riktige svaret. Som medmenneske kan jeg håpe på at Viksveen har holdt sin sti ryddigere enn mange andre norske journalister har gjort i sitt forhold til tjenestene. Håpet får også næring fra Viksveens indignasjon. Den virker ekte og oppriktig. Dessuten - det ville være sensasjonelt om Viksveen allerede fra 1962 som purung 22-årig journalist skulle ha overlevert topphemmelige dokumenter til Stasi.

    Nå vitnet det riktignok ikke om kløkt at Viksveen drøyde altfor lenge før han gikk ut med saken. Den samme kritikken kan rettes mot hans redaktører. Ideen om at stormen nok vil drive over bare du sitter musestille, er grunnleggende feil. POT tolket selvsagt denne reaksjonen som at Viksveen og redaktørene hadde godtatt deres skjulte spilleregler. Men gjør du det, er du solgt. Dette er selvsagt ingen forbrytelse. Menneskelig er reaksjonen forståelig, men presseetisk er den uklok. Og ikke helt ufarlig.

    POT har visst å utnytte tabben. Likevel ser det ut til at POT nok en gang snubler i prosedyrene. Om de da ikke kommer opp med sensasjonelle saker innen 10. februar.

    I så fall har de en langt bedre sak enn deres opptreden så langt bærer bud om. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det er lett å harsellere over POT på grunn av deres taktiske kløneri. Men kløneriet betyr ikke at de ikke har gjort noe riktig i denne saken. Jeg er for eksempel uenig med de som mener at slike 'gamle saker' ikke skal etterforskes. Dette er en altfor uprinsipiell holdning. Dessuten, en påstått spionsak som skal ha vart helt fram til 1989, er den gammel? Om vi skulle legge an et så kortsiktig perspektiv på journalistens rolle, ville det bety at en ikke skal bry seg med å kritisere norske pressefolks forkastelige, skjulte samarbeid med tjenestene dersom det skjedde før 1989. Slike tanker er korte, svært korte.

    Det finnes også to mulig forhold som kan forklare POTs atferd: At de faktisk mener å kunne bevise at Viksveen er storagenten 'Lanze'. Eller at de fører en vanskelig jakt på en storagent som de mener har vært Viksveens bakmann. En mann som fra 1962 brukte en ung journalist som mellommann for å levere toppgraderte dokumenter til Stasi. Men dette er det ikke mulig å vite noe om før POT letter på sløret 10. februar.

    Viksveens farligste fiender akkurat nå er POTs kilder. Og det er de gamle Stasi-ofiserene som skrøt på seg agenter for å fremme egen karriere og pensjonspoeng. Den påtalemakt som tar den slags kilder for god fisk, utgjør en trussel mot rettsstaten. Viksveen har stadig sagt at han er redd for at slike kilder skal få spille sitt spill. Dette er en rasjonell frykt.

    Uansett hva som skjer 10.februar, bør vi pressefolk besinne oss en smule. En del av denne besinnelsen består i å fortsette oppgjøret med den mørke arven - den skjulte dagsorden.