Pressen, professoren og Torgersensaken

TORGERSENSAKEN: Etter Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av at det ikke er grunn til å gjenoppta Torgersensaken, er det et par spørsmål som melder seg. Det ene er knyttet til pressens rolle. For personer som kun kjenner saken fra medieomtale, er kommisjonens kjennelse helt ubegripelig. Den blir faktisk like ubegripelig som kjennelsene fra tidligere behandling av Torgersens anke til langmannsrett og høyesterett, som ga nøyaktig samme resultat. Medieomtalen minner om den vi opplevde i en mye omtalt barnevernsak for et par år siden, der en mor i Kvænangen ble fratatt omsorgen for sine to små barn. I en ekstremt ensidig mediedekning preget av synspunktene til morens støttespillere fremsto barnevernet som enten inkompetent eller ondsinnet, og det ble umulig å forstå kjennelsene i de rettsinstansene som støttet barnevernets vedtak.Går vil tilbake til pressedekningen av den opprinnelige rettsaken mot Torgersen i 1958, finner vi et like ensidig bilde, men med motsatt fortegn. Datidens avislesere fikk ingen holdepunkter for å trekke lagmannsrettens fellende dom i tvil. For leserne av våre største aviser har saken i begge faser fremstått som like opplagt, skjønt det er to diametralt forskjellige konklusjoner som har vært opplagte.

DET ER NOE forsonlig med dagens presse, som i flokk forsvarer individet mot makten. Men det kan jo tenkes at makten i en bestemt sak har noen poenger. Det er dessuten påfallende hvordan medieomtalen innholdsmessig nå har krympet ned til enkelte tekniske bevis det utvilsomt kan reises tvil om. Flere bevis som ble tillagt stor vekt på femtitallet, har knapt vært nevnt. Dagens kriminaljournalister har i dobbel forstand unngått å lære av sine døde kolleger. De glemmer forhold i saken som gang på gang har bidratt til at den ikke blir gjenopptatt, og de er like homogent ensidige i sin dekning.Det andre spørsmålet er knyttet til en bestemt professors rolle i mediedekningen av saken. Som professor i strafferett har Ståle Eskeland vitenskapelig tyngde og autoritet. Da han erklærte at vi hadde å gjøre med et opplagt justismord, fikk dét berettiget oppmerksomhet. Dette bidro utvilsomt til den karakter medieomtalen har fått. Nå viste det seg at Eskeland hadde sterke økonomiske interesser i saken gjennom en avtale som ga ham rett til en andel av en fremtidig erstatning til Torgersen. Eskeland har forsvart avtalen og hevdet at den er juridisk «uangripelig». Han har sikkert jussen på sin side. Poenget er et annet, nemlig at dette ikke var kjent for almenheten. Det er all grunn til å tro at hans professorale autoritet ville vært redusert hvis avtalen var kjent. Hans ord ville blitt vurdert og veid annerledes, kanskje ville også andre synspunkter hatt lettere for å komme til orde.

UANSETT HAR SAKEN fått et utfall som er helt ubegripelig ut fra det faglige autoriteter har forklart og pressen har formidlet. Gjenopptakelses-kommisjonens 524 siders kjennelse er tilgjengelig på nettet. Men hvem leser vel den?