Pressens kildevern må tas på alvor

Under Oslo tingretts behandling av Munch-saken avspilte statsadvokaten opptak fra fortrolige samtaler mellom Dagbladets journalist og hans kilde, en av dem som senere ble tiltalt i saken. Det var en dårlig dag for ytringsfriheten i Norge.

RETTEN TIL KILDEVERN er en grunnleggende forutsetning for en fri presse. Pressen skal fungere som en samfunnets vaktbikkje. For å fylle denne rollen må pressen kunne bygge på nøyaktig og pålitelig informasjon - pressen må være velinformert om saker det er grunn til å rett søkelys mot; pressen må kunne gå en politietterforskning etter i sømmene; den må settes i stand til å spørre om rettssikkerheten ivaretas; den må ha tilgang til informasjon som setter søkelyset på behandling av innsatte og andre i institusjoner; den må kunne få informasjon om regnskapsjuks som setter store verdier i fare - for å nevne noen få eksempler. I motsatt fall vil vårt demokratiske samfunn ikke fungere som det skal. Lykkes man med å kneble kildene, vil private selskaper og offentlige myndigheter lettere kunne skjule kritikkverdige forhold. Nettopp derfor beskytter den Europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) pressens kilder mot å bli avslørt. Retten til kildevern er en sentral del av ytringsfriheten som beskyttes av EMK art. 10. Konvensjonen gjelder som norsk lov. Uten beskyttelse mot å bli avslørt, vil kildene kunne bli skremt fra å bidra med informasjon til pressen - og dermed offentligheten - om saker av allmenn interesse. Kildevernet er altså ikke bare en rett for pressen, men - ikke minst - en beskyttelse for den som frivillig velger å bistå pressen med informasjon. Kildevernet er altså tosidig.

EN KILDE kan bli avslørt på mange måter. Pressemedarbeideren selv kan bli pålagt å røpe kilden. Kilden kan bli avslørt gjennom beslag av dokumenter. Videre kan kilden bli avslørt gjennom telefonavlytting, kontroll av e-post eller annen kommunikasjon. Kilden kan også bli avslørt gjennom utlevering av trafikkdata fra teleoperatøren. Kommunikasjonskontroll og utlevering av trafikkdata er særlig alvorlig, fordi kontrollen foregår i hemmelighet. Kontrollen foregår uten at verken pressemedarbeider eller kilden er klar over inngrepet og dermed ute av stand til å kontrollere situasjonen. På den annen side er nettopp risikoen for å bli utsatt for slike inngrep antageligvis kraftig økende i Norge. I Munch-saken ble det visstnok avlyttet omkring 70 000 telefonsamtaler. Omfattende bruk av telefonavlytting er også kjent fra andre saker, bl.a. NOKAS-saken hvor det ble avlyttet om lag 1000 timer telefonsamtaler. Det er videre grunn til å regne med at politiet i betydelig utstrekning får tilgang til trafikkinformasjon ved etterforskningen av straffesaker. Det er også grunn til å minne om at politiloven åpner adgang til å avlytte telefonsamtaler og å foreta annen kommunikasjonskontroll i forebyggende øyemed - altså før det overhodet foreligger noe straffbart forhold å etterforske.

VI KJENNER IKKE OMFANGET av den hemmelige kontrollen, men det ville være naivt å tro at den ikke er omfattende. I lys av dette er det oppsiktsvekkende at pressens kildevern ikke er reflektert i lovverket på dette området, til tross for det lovarbeidet som har skjedd i nyere tid med sikte på utvidelse av adgangen til kommunikasjonskontroll (herunder telfonavlytting). På den annen side er det gitt regler om håndtering av opptak av annen beskyttet kommunikasjon, f.eks. samtaler mellom advokat og klient. Slike opptak skal umiddelbart tilintetgjøres. Det er imidlertid ingen regler om håndteringen av opptak som avslører pressens kilder. Påtalemyndighetens håndtering av opptak av samtaler mellom Dagbladets journalist og hans kilde i Munch-saken, viser at disse manglene i lovgivningen innebærer en reell trussel mot kildevernet. I denne saken ble opptakene ikke slettet. Tvert om, kilden ble - etter det vi kjenner til - i politiavhør konfrontert med at det var foretatt telefonkontroll og dessuten foreholdt konkrete uttalelser fra samtalene med Dagbladets journalist. Han ble ikke informert om det vern han har som kilde etter EMK art. 10. På denne måten tvang påtalemyndigheten vedkommende til å gi opp kildevernet og forklare seg delvis om samtalene. Dette ble senere avgjørende når domstolene skulle vurdere hans - og Dagbladets - krav om at opptakene ikke skulle tillates som bevis i saken. Siden vedkommende allerede var kjent som kilde mer generelt, var det etter domstolenes mening ikke lenger grunn til å gi noen beskyttelse. Det var uten betydning at dette skyldtes påtalemyndighetens pågående bruk av opptak fra samtaler som rettslig sett skulle vært beskyttet.

SAKEN OM TELEFONKONTROLLEN i Munch-saken har altså avdekket alvorlige mangler i kildevernet i saker om kommunikasjonskontroll. Tilsvarende spørsmål reiser seg i forhold til annen hemmelig kontroll, f.eks. utlevering av trafikkinformasjon fra teleselskaper. I begge tilfeller dreier det seg om manglende regulering og sviktende kunnskap om kildevernreglene. Manglene blir antageligvis forsterket av et sterkt press fra politi og påtalemyndighet om økt kontroll, særlig i saker om alvorlig kriminalitet. Resultatet av dette kan bli frykt for å informere media om forhold av allmenn interesse og dermed svekkede muligheter for pressen til å fylle sin rolle som vaktbikkje. En slik utvikling vil gjøre det lettere for myndighetene og andre med makt i samfunnet å skjule kritikkverdige forhold. Dette kan være en farlig og lite ønskelig utvikling.

NÅR DET GJELDER kommunikasjonskontroll, er det sentrale poeng fra pressens side at politi og påtalemyndighet må respektere den beskyttelse som kildevernet gir. Det betyr at opptak fra samtaler mellom pressemedarbeider og kilde må behandles på samme måte som annen beskyttet kommunikasjon, f.eks. samtaler mellom klient og advokat. Slike opptak skal tilintetgjøres og kan ikke brukes som bevis. Det er viktig at det opplyses om dette i avhør, slik at ikke vedkommende blir tvunget til å forklare seg om samtalene og dermed avdekke seg selv som kilde i avhør. Dagbladet har derfor fulgt opp Munch-saken med en henvendelse til riksadvokaten hvor han oppfordres til å informere politi og påtalemyndighet om kildevernreglene. Det er viktig at det opplyses i avhør at vedkommende ikke har plikt til å forklare seg om slike samtaler og at opptak fra slike samtaler ikke kan brukes som bevis i straffesaken. På bakgrunn av den avklaring som tross alt er skjedd gjennom de ulike avgjørelsene i Munch-saken, bør det være et godt grunnlag for en slik oppfølging fra riksadvokatens side.