Utøya: Kronikkforfatteren og flere andre som var på Utøya 22. juli ble oppringt av journalister. «Utøya-deltakernes liv og helse ble satt på spill», skriver forfatteren. Illustrasjonsfoto: Thomas Haugersveen
Utøya: Kronikkforfatteren og flere andre som var på Utøya 22. juli ble oppringt av journalister. «Utøya-deltakernes liv og helse ble satt på spill», skriver forfatteren. Illustrasjonsfoto: Thomas HaugersveenVis mer

Pressens manglende ydmykhet

Har mediene undersøkt om deres samtaler med personer på Utøya røpte gjemmesteder?

Alle mener noe om 22. juli, og alle mener de har rett. Det er forbausende lite ydmykhet å spore i debattene i kjølvannet av hendelsene i Oslo og på Utøya. Fra alle deltakere i samfunnsdebatten. Man står i en sirkel bak hver sin kanon og er klar til å fyre av ved første mulighet. Hva blir utfallet annet enn at meningsutvekslingen forsvinner i personlig prestisje?

Ydmykhet i deg selv bør ikke være utgangspunktet for en debatt. Ei heller bør man unngå å kjenne litt på den. Bakgrunnen for denne kronikken er Hanne Skartveits og Lars Helles kommentarer i henholdsvis VG og Dagbladet, samt deres opptreden i TV-debatten på NRK om nettopp kritikken mot pressen.

Tidlig etter angrepet på Utøya, for jeg er å klassifisere som en overlevende derfra, rettet jeg tungt skyts mot pressen i ren frustrasjon over det jeg akkurat hadde opplevd. På Twitter. Twitter er ikke akkurat det mest presise mediet å formulere kritikk på, men jeg føler at jeg nådde fram. Jeg ble ringt av NRK mens jeg gjemte meg på Utøya. Andre ble ringt av andre medier. Det satte sinnet i kok, og jeg fikk et behov for å kommunisere dette gjennom min kontaktbase på sosiale medier. Reaksjonen min er ikke enestående. Noen har kanskje dog holdt den på et lavere plan enn meg.

Kort tid etter at twittermeldingene ble lagt ut, ringte Nettavisen, og jeg uttalte meg om kritikken. Jeg fortalte journalisten det som var, at en fra Dagsnytt 18 hadde ringt meg mens jeg gjemte meg, og at flere jeg kjenner også ble oppringt av ulike medier. Disse menneskene jeg kjenner var på flukt fra en av tidenes verste massemordere i norsk historie. Jeg fortalte også journalisten at personen fra NRK hadde sendt meg en tekstmelding og beklaget.

Så går tiden. Ingenting skjer. Noen medier har gjennomført individuelle evalueringer og kommet fram til at de er fornøyde med dekningen, tross enkelte arbeidsuhell. Ingen debatt. Ingen ydmykhet. Ingen refleksjoner presentert i eget medium overhodet. Når kritikken kommer, går pressen i kringvern og fyrer av på en ukjent fiende i alle himmelretninger. Dette er svært foruroligende av flere årsaker.

Ansvarlig redaktør i Dagbladet Lars Helle skriver at Dagbladet må få gjøre sin jobb som informasjonskanal og bryte opp gjerningsmannens mytiske status (en status pressen for øvrig selv har bidratt til å skape). Han skriver også at i en tid der det ropes på mer demokrati og åpenhet, ikke bør legges hindre for pressens informasjonsformidling etter pårørendes ønske. Det er skadende for ytringsfriheten. Det er jeg enig med Helle i. Ei avis har visse rettigheter som er - enten man liker det eller ikke - ganske ufravikelig beskyttet av ytringsfriheten. Det jeg reagerer på er Helles manglende evne til å ta innover seg kritikk. Jeg skal komme tilbake til dette.

Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG, gjemmer seg hele tiden bak sin fortid som AUF-er. Som om hun skulle tro det ga henne mer troverdighet i å uttale seg om blant annet Justisdepartementets (inkludert politiets) rolle under og etter 22. juli. Vi kan ikke holde sinnet tilbake, vi må tørre å kritisere ordensmakten og dets innsats, skriver hun. Hun trekker fram uttalelser fra utenlandske journalister som eksempel og hevder at hun tror de har rett. Hvorfor har ikke norsk presse i større grad kritisert styresmaktene etter det som skjedde? Det må hun svare for selv. Det er alltid og har alltid vært rom for kritikk av måten politiet håndterte 22. juli på, og hvem som har ansvaret for at utfallet ble så ille som det ble.

Skartveit og Helle, samt deres kollegaer i andre norske medier glemmer én ting. De hadde selv en viktig rolle under og etter angrepet på Utøya, de også. Etter det jeg vet, ringte deres aviser ungdom som flyktet fra gjerningsmannen, selv etter at det var publisert beskjed om ikke å ringe folk som befant seg på øya. Har VG og Dagbladet, og andre medier, undersøkt om deres samtaler røpte gjemmesteder? Kan deres oppringninger ha kostet liv? Slike spørsmål sitter jeg igjen med etter 22. juli. Slike spørsmål må pressen åpent ta stilling til.

Min telefon fra NRK kom omkring klokka 18.00. Da hadde beskjeden om å ikke ringe folk på Utøya frekventert kanalen i en viss tid. Journalisten hevdet dagen etter han trodde jeg var på landsiden. Det er greit. Likevel er det ikke greit at han i en uavklart situasjon ringer folk som står midt oppe i norgeshistoriens verste tragedie. Og jeg var ikke den eneste som ble ringt av pressen mens jeg gjemte meg.

Kanskje redaktørene mener at de handlet riktig i situasjonen, slik også politiet synes de gjorde, men det er ikke til å komme unna at det ikke har vært tatt hensyn til vesentlige ting: Utøya-deltakernes liv og helse ble satt på spill, de tidlige intervjuobjektenes psykiske tilstand, og at intervjuobjektene ikke ble gjort klar over den enorme eksponeringen de ble utsatt for. I de to intervjuene jeg har gitt, med en ukes mellomrom fra 23. til 30. juli, har jeg følt meg naken og avkledd. Det ene fordi jeg ikke tenkte meg om, og det andre på eget initiativ for å utdype pressekritikken. Man blir sårbar, og en kan undre seg over om journalistene er klar over hvordan man skal håndtere dette varsomt uten at det kommer på bekostning av informasjonen man vil formidle i en artikkel.

Man kan ikke skåne pårørende for bilder, tekst eller annet publisert materiale. Det ville være feil. Likevel er det hensyn man kan ta som ikke går på bekostning av ytringsfriheten. Disse må pressen finne fram til selv. Mitt ønske er at pressen går i seg selv og viser mer ydmykhet i sin rolle etter 22. juli. Mitt ønske er at pressen kan være like åpen som den åpenheten den selv krever. Ikke skyt i blinde på de pårørende når dere ikke vet hvor kraftig ammunisjon dere har.