PRESSET: Voldtektsscenen i «Siste tango i Paris», med Marlon Brando og Maria Schneider, ble planlagt og skrevet uten at Schneider fikk vite om det.
PRESSET: Voldtektsscenen i «Siste tango i Paris», med Marlon Brando og Maria Schneider, ble planlagt og skrevet uten at Schneider fikk vite om det.Vis mer

Presset inn i berømt voldtektsscene - nå kommer reaksjonene

Behandlingen av Maria Schneider mens hun spilte i «Siste tango i Paris» blir omsider fordømt. 

Kommentar

Noen skandaler må hilses velkommen, selv om de kommer i seneste laget. Denne helgen ble en slik skapt da et gammelt intervju med filmskaper Bernardo Bertolucci begynte å sirkulere på ny, og kastet nytt lys over klassikeren «Siste tango i Paris». Filmen fra 1972 handler om en affære mellom en middelaldrende enkemann og en ung fransk jente, spilt av Marlon Brando og Maria Schneider.

I intervjuet innrømmer regissøren at den mest kontroversielle scenen, der Brando legger Schneider på magen, og voldtar henne etter å ha brukt smør som glidemiddel, ikke var frivillig fra Schneiders side. Bertolucci og Brando fikk ideen til scenen, som ikke sto i manus, og bestemte seg for ikke å fortelle den nittenårige Schneider om planene før innspillingsøyeblikket. «Jeg ville ikke at Maria skulle spille ydmyket og rasende, jeg ville at hun skulle føle ydmykelse og raseri», sier Bertolucci, som ikke angrer på måten han gikk frem på.

Schneider selv, som døde i 2011, sa flere ganger at hun følte seg tvunget og manipulert til å spille inn scenen; at hun angret på at hun ikke ringte en advokat, eller at hun ikke visste at hun ikke kunne kommanderes til å gjøre noe som ikke sto i manus. Hun fortalte hun virkelig gråt; at tårene ikke er spill. Hun nektet å ha noe mer å gjøre med Bertolucci så lenge hun levde.

Siden historien kom opp på ny, har det kommet en flom av fordømmelser fra andre skuespillere og regissører. Det bør presiseres: En del av reaksjonene er basert på en misforståelse om at filmen viser «en virkelig voldtekt». Schneider selv fortalte at ingenting seksuelt faktisk skjedde mellom henne og Brando. Distinksjonen gjør naturligvis ikke det hun opplevde mindre uakseptabelt.

For noen er det å være utleverende og ta personlig risiko en den av en kreativ prosess. Det finnes skuespillere og regissører som oppsøker grenseoverskridelsene, for å utfordre seg selv og andre og oppnå et spesielt kunstnerisk resultat. Det helt nødvendige i slike prosesser er at de er basert på tillit og samtykke mellom bevisste voksne mennesker. Det finnes for mange eksempler fra filmhistorien på at dette skillet har vært regnet som bortimot irrelevant, og at filmskapere har syntes at underkastelse og utlevering er noe de kan kreve av andre, i tillegg til eller i stedet for seg selv.

Blant spørsmålene som er blitt stilt de siste dagene, er hvorfor Schneiders vitnesbyrd ikke skapte større overskrifter enn det gjorde. Det er et betimelig spørsmål. Samtidig er en fordel ved at debatten blusser opp på grunnlag av Bertoluccis sitater at Schneiders historie ikke kan trekkes i tvil. Slik blir saken et oppgjør med en kultur som lenge var rotfestet i Hollywood og som slett ikke er rykket opp av jordsmonnet, der en regissør kunne bestemme seg for at det var en levende jente, ikke en rolle, han ville se fornedret, og der det ble opplevd som en god nok rettferdiggjøring.