Presset mot minoritetsjentene

De er aleine i en betydning som det er vanskelig å fatte rekkevidden av. Og de er ofte svært unge mennesker, skriver Anja Bredal.

HUMAN RIGHTS SERVICE er anklaget for å ha presset minoritetsjenter til å stå fram i media. Dette er jenter som har flyktet fra familiens tvang og press. Anklagene er alvorlige, og må undersøkes grundig. I kjølvannet av denne kritikken reises imidlertid noen generelle spørsmål som angår flere: Er kampen mot overgrep avhengig av at enkeltpersoner står fram? Må man ha eller være et «autentisk case» for å bli hørt? Hva slags føringer legger dette på den hjelpen som gis?

Vi vet etter hvert en del om de aktuelle ungdommenes oppvekst, og vi kjenner ganske godt til konsekvensene av et brudd med familien. Flere av dem har hatt en oppvekst der lydighet og respekt for foreldrene innprentes tidlig, og der de er uvant med å ta egne beslutninger. Samtidig er de opplært til å ta og føle ansvar for andre, enten det gjelder familiens omdømme, mors helse eller søskens giftesjanser. Særlig jenter vil kunne strekke seg svært langt for ikke å skade sine nærmeste, noe som forklarer hvorfor flere lar seg presse til å inngå ekteskap. Andre vil begrunne sin smertefulle konflikt med foreldrene med at en yngre søster ikke skal måtte oppleve det samme. Kort sagt har de en høy beredskap for å ofre egne behov av hensyn til andre.

DETTE ER da også sentralt i de budskap som gis fra jenter som står fram i media. De forteller at de utsetter seg for alvorlige sanksjoner og fare, men at de likevel gjør det for å hjelpe andre i samme situasjon. Allerede i slike generelle budskap ligger det et potensielt press på jenter som selv har fått hjelp og som føler solidaritet med andre. Vi vet at det å bryte med familien er svært dramatisk. Den unge har ikke bare kommet fri fra tvang og press, hun har også mistet rammene for hele sin eksistens. Flere av disse jentene har allerede før bruddet store psykiske plager. Noen kommer fra familier som vil karakteriseres som sosialt marginale. Andre har vært med på å bevare den vellykkede fasaden utad fram til det hele sprekker. Ikke minst disse jentene kan føle mye skyld og skam. Mange er ikke vant til å ta vare på seg selv - i alt fra praktiske gjøremål til egenomsorg for kropp og helse. De er aleine i en betydning som det er vanskelig å fatte rekkevidden av. Og de er ofte svært unge mennesker.

Jenter som er fysisk truet og utsatt for forfølgelse fra familien, er selvfølgelig spesielt utsatt. De må isolere seg helt fra tidligere nettverk, og de lever under konstant psykisk press og redsel. Særlig for disse, men også andre, kan medieeksponering være svært belastende. Deres sikkerhet settes i fare og forholdet til familien forverres ytterligere. De mer langsiktige konsekvensene av å stå fram er mindre åpenbare. For noen kan det forsterke deres identitet som offer og hindre dem i å gå videre i livet. For andre kan det oppleves som å få en ny mening i livet og styrke følelsen av egenverd. Det ligger en viss beskyttelse i å stå fram anonymt, men erfaring tilsier at anonymitet er noe den enkelte ikke alltid har kontroll over. Særlig er faren for å bli gjenkjent av egen gruppe stor siden slike historier som regel er godt kjent fra før.

ETTER BRUDDET er de unge helt avhengige av hjelp fra andre, og hjelpebehovet kan være nærmest totalt. De trenger i realiteten «en ny familie». Som hjelper går man inn i en relasjon som er sterkt ulikeverdig. Uansett hvordan man gjør det, vil det bli en avhengighetsrelasjon. Behovet for profesjonell distanse er kjent i det ordinære hjelpeapparatet, men bevisstheten rundt egen rolle er også økende i flere av de organisasjonene som jobber med tvangsekteskap. Det kan imidlertid synes som det i noen organisasjoner er et mer personliggjort forhold mellom hjelper og bruker. Jentene kan nok oppleve dette som positivt, men det kan skape en uheldig avhengighet og lojalitet. Uten å trekke poenget for langt, vil jeg minne om at disse jentene kommer fra en situasjon der slike følelsesmessige bindinger har vært en hovedårsak til at de ofte har levd med overgrep i lang tid før de brøt ut. Det er med andre ord sannsynlig at de også i en hjelpesituasjon vil ha problemer med å sette grenser, og særlig i forhold til sin beste hjelper, den som har tatt familiens plass.

Kritikken av HRS har blitt møtt med at jentene selv har valgt å stå fram. Det skal man ikke ta fra dem, og det er selvfølgelig ikke galt i seg selv at unge kvinner og menn «står fram». Det er ingen tvil om at kampen mot tvangsekteskap i Norge i stor grad har vært båret fram av unge som har tatt belastningen ved å gjøre offentligheten kjent med sine historier. De er selv de fremste til å definere sine valg, men vi bør like fullt diskutere hvilke råd og støtte unge i lignende situasjoner får. Særlig er det verdt å merke seg at enkelte organisasjoner ofte beskriver minoritetsjenters oppvekst som preget av uselvstendighet og hjernevask. Når de samtidig begrunner medieeksponering med individets eget valg, er det grunn til å stoppe opp. «Eget valg» må ikke bli en erstatning for åpen refleksjon rundt organisasjonens arbeidsmetoder og ansvar.

ETTER DRAPET på Fadime Sahindal var det en viss debatt om medias rolle i Sverige. Bernadita Nunez som leder krisesenteret Terrafem i Stockholm, advarte jenter mot å stå fram i media. Et eksempel fra Norge er Selda som opptrådte anonymt i NRK «Brennpunkt»s program om barnebruder 19. mars i år. På www.nrk.no heter det at hun «har ny identitet, hemmelig telefon og voldsalarm. Hun er truet på livet, fordi hun har brutt med sin kurdiske tradisjon og muslimske fortid». VG rapporterer 19. august at Selda har fått nye drapstrusler etter programmet. Hun er blitt trakassert og kjæresten er blitt banket opp på gata i Drammen. Selda visste kanskje om konsekvensene, men hvordan håndterer NRK sitt ansvar?

Flere norske organisasjoner er kritiske til å la sine brukere eksponeres, også selv om de unge selv vil det. De vil gjøre sitt ytterste for å overtale ham eller henne til tenke nærmere over saken. Erfaringen er at flere unge lar seg stagge, og at de i ettertid har vært enig i rådene. I noen tilfeller er det journalister som presser på, ved f.eks. å insistere på at bildet skal tas forfra i stedet for bakfra som avtalt. Disse organisasjonene ser det som et dilemma at den mest effektive måten de kan fremme sine brukeres sak på, er å utsette de samme personene for nye belastninger.

KAMPEN MOT tvangsekteskap er en kamp mot overgrep, men også en kamp om å definere overgrepet. Mange kjemper om oppmerksomheten, enten det gjelder å forsvare arrangert ekteskap, skaffe penger til egen virksomhet eller stramme inn på innvandringsloven. I denne striden har de som knytter sitt budskap til autentiske case en helt spesiell definisjonsmakt. Den som kan si at hun «har kjent problemet på kroppen», får en legitimitet og autoritet som ingen andre er i nærheten av. Hennes virkelighetsbeskrivelse blir oppfattet som dokumentasjon i seg selv, og flere framstående politikere har knyttet sine utspill direkte til «jentenes» forslag.

Det er ingen tvil om at noen organisasjoner i større grad enn andre både bidrar til og er helt avhengig av slik medieeksponering. Som fersk organisasjon har HRS på kort tid fått en helt unik stilling i debatten om overgrep mot minoritetskvinner. De jobber aktivt overfor media, en av dem inntil nylig som journalist, og de er svært dyktige lobbyister. Men uten Nadia og Jeanette hadde HRS aldri hatt den posisjon de har i dag. Dette burde i seg selv tilsi at HRS gikk i bresjen for den debatt om arbeidsmetoder og etikk som nå forhåpentligvis kommer.

FOR UANSETT hva som ligger i de konkrete beskyldningene mot HRS, så er det et problem når premissene for debatten og finansieringen av hjelpetiltak skaper et så sterkt behov for at enkeltpersoner står fram i medias viktige, men potensielt farlige søkelys. Hvis dette har ført til at unge kvinner på nytt blir ofre for press fra dem de er avhengige av, er dette et ansvar som flere må bære. Både journalister, statsråder, stortingspolitikere og organisasjoner må tenke seg om.