Prest i dødseilas

Humoristisk, poetisk og befriende originalt.

BOK: «Stod valet mellom kunst og liv, så ville pianisten velja kunsten,» står det i «Tangentane». Ironisk nok har den samme tema som forrige ukes «Modellen» av Lars Saabye Christensen. Men der Saabye Christensen mesker seg i overtydeliggjøringer, er Vaage kryptisk og lavmælt. Hovedpersonen er Hans, 49 år, gift med en flyvertinne og sokneprest i Steigen. Han er lidenskapelig pianospiller og går inn i en slags dødseilas. Livet hans faller fra hverandre fordi han ofrer både prestegjerning, kjærlighet og sosial status til fordel for Kunsten.Eller gjør han egentlig det? «Kunsten» er prestens amatørtolkninger av klassiske pianostykker, framført sammen med barna på den lokale musikkskolen. Prestegjerningen er prekener til likeglade konfirmanter. Og kjærligheten er en flyvertinnekone som forlater ham til fordel for en flyger. Valget av flyvertinne som prestekone sier forresten mye om forfatteren Vaage: Så lite opplagt, nærmest absurd, men samtidig så billedlig perfekt: Kona med det påklistrede flyvertinnesmilet som står på kirketrappa og hilser.Vaage avromantiserer - nesten latterliggjør - de såkalt store valgene i livet. Hans\' liv likner vårt eget; tilfeldig vakling, lite heroiske handlinger, avgjørelser som bare smuldrer opp. Og altså en tilsynelatende patetisk stormannsgalskap. Liksom så mye annet overraskende i denne boka, har Vaage en original og svært humoristisk framstilling av kunstnerens rolle - som skal være liksom barnets: For Herren «krev ikkje at vi skal vera verdsmeistrar», men at «alle syng med sitt nebb». Dette ikke ironisk ment - tror jeg da. I hvert fall ikke følgende presise og poetiske formulering: «Uansett kva eg gjorde, uansett kor mangelfullt spelet mitt var, sat det likevel noko att av Bach. Noko kom gjennom, noko som song, noko som levde, ein liten rest som vitna om det høge.» Vaage er ingen vanskelig forfatter. Likevel har jeg hele tida følelsen av at det er noe jeg liksom ikke helt får med meg. Helt sikkert bevisst fra forfatterens side: En litterær styrke som av og til blir forfatterens svakhet, slik at det kryptiske nesten virker tåkeleggende. Men så er det dette vakre språket hans da; rytmen, formuleringene, de enkelte ordene. Ja, det synger i denne boka som er så full av «sorg og sut».