Prestekona som nektet å adlyde sin mann og laget skandale

Religiøst ekteskapsdrama for åpen scene i det norske Amerika.

INNVANDRING TIL USA: Bildet er fra Ellis Island i New York der de fleste innvandrerne ble mottatt. I perioden 1830 til 1920 utvandret så mange som 800.000 fra Norge, de fleste til Nord-Amerika. Foto: AP/NTB Scanpix
INNVANDRING TIL USA: Bildet er fra Ellis Island i New York der de fleste innvandrerne ble mottatt. I perioden 1830 til 1920 utvandret så mange som 800.000 fra Norge, de fleste til Nord-Amerika. Foto: AP/NTB ScanpixVis mer

Prest mot prestekone i en offentlig skittentøysvask med 1000 nysgjerrige i salen? Klart at datidas presse fråtset i saken; mer pikant kunne det knapt bli!

Historien om Oline Muus og hennes søksmål og klage mot ektemannen Bernt Julius Muus var ikke bare en godbit for tabloide nyhetsjegere; kjente opinionsdannere som Markus Thrane, Bjørnstjerne Bjørnson og Asta Hansteen blandet seg også inn i skandalesaken.

Innvandrere

For det var en skandale på begge sider av Atlanteren. Historiker og forfatter Bodil Stenseth har dukket ned i dokumenter, brev, referater og avisklipp om historien som utspilte seg rundt 1880 i det såkalte norske Amerika. «Fru Muus’ klage» er en autentisk gjengivelse av det offentlige dramaet mellom to ektefeller som etter 20 års lederskap i en norsk innvandrermeninghet i Minnesota, oppførte noe som i ettertid kan minne om et ibsensk «Dukkehjem».

Om det ble slamret med dører eller danset tarantellaer privat, vet vi mindre om. De respektive personlighetene og det private agget mellom dem forblir gåtefullt også i Stenseths bok. Innledningsvis bringer hun et sitat fra lokalavisen Pioneer Press, 29. januar 1880, som virker tidløst:

«Saken er en psykologisk gåte som det er fremtiden forbeholdt å løse, om den noen gang vil bli løst.»

KONA: Oline Muus. Foto: WIKIPEDIA
KONA: Oline Muus. Foto: WIKIPEDIA Vis mer

Integrering

Men Bodil Stenseth har brukt ekteskapsdramaet til å beskrive det norske innvandrermiljøet i Nord-Amerika på siste halvdel av 1800-tallet. Her finnes faktisk slående paralleller til den norske integreringsdebatten i vår egen tid. De mest ortodokse blant de norske innvandrerne i USA isolerte seg i egne menigheter, insisterte på at norske lover eller «Guds lov» sto over amerikanske lover. De etablerte egne religiøse, norskspråklige skoler for å slippe å sende barna til de offentlige og konfesjonsløse amerikanske. Mange skjønte ikke vitsen med å lære seg det nye språket, altså amerikansk-engelsk. Lyder det kjent?

Hit kom altså det nygifte paret Bernt og Oline som prest og prestekone i Holden menighet i Goodhue County i Minnesota i 1859. Hun kom fra en relativt velstående gård på Østlandet, mens han kom fra presteslekt i Trøndelag. Hun var 19 og han var 25. De hadde møttes på vekkelsesmøte i Christiania. Livet på prærien ventet.

Pastor Bernt Muus skulle komme til å bli en ruvende skikkelse i det norske Amerika. Han var grunnleggeren av det i dag veletablerte St. Olaf College i Northfield, Minnesota. Men han var en stridens mann, en refser i menigheten. Om Olines liv fram til 1879 foreligger det ikke mye kildemateriale, annet en konkrete opplysninger om at hun ledet sangkor, fødte seks barn og hadde helseplager.

Ultimatum

EKTEMANNEN: Bernt Muus. Foto: WIKIPEDIA
EKTEMANNEN: Bernt Muus. Foto: WIKIPEDIA Vis mer

Men i 1879 ga hun sin mann et ultimatum. Femten år tidligere hadde hun arvet 4000 dollar etter sine avdøde foreldre. Mannen hadde tatt hånd om pengene, men Oline hadde flere ganger bedt om å disponere sin farsarv, fordi hun trengte større husholdningsbudsjett. Gjeldende lov i Minnesota, «Married Women’s Property Act», ga gifte kvinner disposisjonsrett over arv som tilkom dem. Dersom pastoren fortsatt nektet henne pengene, ville hun gå til retten med saken.

Den unge, liberale sakføreren Andreas Ueland i Minneapolis mente at Oline hadde en god sak, til tross for spørsmålet om hvilket lovverk som måtte anvendes; norsk eller amerikansk? Ekteparet Muus var fortsatt norske statsborgere. Ifølge gjeldene norsk ekteskapslov hadde hustruen ingen individuelle rettigheter i ekteskapet; hun sto under sin manns formynderskap, han ble hennes verge. Og hva sa ikke «Guds lov» om saken?

Klagen

Søksmålet ble nemlig også behandlet i Holden menighet, der pastor Muus regjerte. Innholdet ble lekket i pressen, der lokalavisene Pioneer Press og Budstikken stilte førstesidene til disposisjon. I tillegg til det nøkterne arvesøksmålet fantes det også et vedlagt skriv med moralsk begrunnelse for pengekravet. Her ble det redegjort i pikante detaljer for de tyranniske forhold som hersket på prestegården. Vedlegget ble i pressen omtalt som «Fru Muus’ klage» eller bare «Klagen» med stor K.

Pastoren hadde nektet henne det meste, framkom det i klagen. Hun fikk ikke penger til nok mat for seg og barna, ikke oppvarming i huset, ikke legehjelp da hun to ganger brakk beinet, kort sagt, hun var offer for «mishandling» av sin ektemann. Ekteskapskonflikten ble ikke bare utspilt for åpen scene i Holden menighet med opptil 1000 tilskuere – bare menn – på hvert møte. Ifølge kirkens lære hadde kvinnen lydighetsplikt overfor mannen.

Kvinnesak

Men saken havnet midt i diverse kvinnesaksdebatter på begge sider av Atlanteren. Norske størrelser som gjestet USA rapporterte. Marcus Thrane skrev librettoen til en komisk operette, «Holden eller: være tålmodig!», der Oline blir en ibsensk Nora. Bjørnstjerne Bjørnson var derimot mindre velvillig; i et brev hjem til kona Karoline beskrev han Oline som «skittenferdig», «stor, baus og tykk» og «et bjergtrold».

Var hun det? Det skulle ikke mye opposisjon til før en kvinne ble framstilt som en uskjønn matrone på den tid, påpeker Bodil Stenseth. Men tida var på Oline Muus’ side, hun fikk både penger og skilsmisse etter hvert. Som tids- og miljøskildring er boka informativ og interessant. Man savner nok litt mer kjøtt og blod på Oline-skikkelsen – hva drev henne? – men her har vel kildetilfanget vært begrenset.