Prestens sviktende dømmekraft

SEX OG RELIGION: Dersom Einar Gelius' bok var levert som en teologisk eksamensbesvarelse om sex i Bibelen, hadde han strøket.

KRITISK TIL BOKEN: Einar Gelius' hyllest til offerobjektivering og voldelig sex som synonymer for lyst, gjør meg nesten stum, skriver kronikkforfatteren. Hun er også svært kritisk til biskop Ole Chr. Kvarme og domprost Olav Dag Hauges håndtering av saken.
KRITISK TIL BOKEN: Einar Gelius' hyllest til offerobjektivering og voldelig sex som synonymer for lyst, gjør meg nesten stum, skriver kronikkforfatteren. Hun er også svært kritisk til biskop Ole Chr. Kvarme og domprost Olav Dag Hauges håndtering av saken.Vis mer

||| VÅLERENGAPRESTEN Einar Gelius har denne uken klart å ryste kirke-Norge med sin nye lille bok, «Sex i Bibelen». I svart mannsburka, hvit rundsnipp og med glinsende barbert hode proklamerer han at skammens og skyldens tid er over, og at kåthet og erotiske gleder er undervurdert som bibelsk budskap.

I profil og sammenstilt med bokas omslagsbilde (det greske gudeparet Eros og Psyke), blir prestens metode tindrende klar: Fri assosiasjon mellom vågale bilder, vanskelige tekster, kompliserte følelser og ulike historiske tider. Fri assosiasjon mellom en lengtende prestemann og egne erotiske fantasier — for så å representere dem, si dem og tolke dem høyt. Dette er terapirommets metode, ikke teologiens, selv om forskjellen åpenbart ikke er klar for forfatteren.

GELIUS' SEXFANTASIER er populærkulturelle og ligner på en gjennomsnittnordmanns. Det blir det bråk av i kirken, uten at den dermed har noen klar formening om hva nøyaktig det er som foregår, hva det hele er symptom på, eller hva som trengs å gjøres.

Biskop Ole Chr. Kvarme snakker fra mellomgulvet og uttaler at dette er en trist dag for Einar Gelius og for bispedømmet, mens domprost Olav Dag Hauge i tillegg bruker slegga og er villig til å gå til det skritt å vurdere Gelius' utspill opp mot kirkens bekjennelsesskrifter; om det bør få konsekvenser. Ingen av dem har lest boken, men utfra journalistenes referater er de rede til å teste Gelius opp mot bekjennelsen og trusselen om et eller annet ILLE.

DENNE trakasseringsmetoden og trusselen om fall og utestengelse fra arbeidsplassen i full offentlighet, og før pliktsamtalen er tatt mellom prest og ledelse, er like lite teologisk og like emosjonell som Gelius' frie assosiasjonsmetode. Dens form er baktalersk, ikke analytisk, og dens effekt er disiplinerende, ikke selvutviklende eller fagutviklende, og skiller seg ut som enestående i norsk arbeidsliv anno 2010.

Einar Gelius har muligens dårlig smak, og hans faglighet er sannsynligvis i dypt forfall. Det har intet med bekjennelsen å gjøre, men er et spørsmål om profesjonalitet og om hva kirken som arbeidsgiver i et moderne samfunn kan og må kreve av sine medarbeidere med hensyn til refleksjonsnivå, metode og oppdaterte kunnskaper for at de skal ha troverdighet og relevans og bli tatt på alvor både som forkynnere, sjelesørgere og som teologiske fagpersoner med lange og vitenskapelig akkrediterte utdannelser.

DERSOM NOE burde uroe biskopen og prosten, er det Einar Gelius' manglende etiske innlevelse i det historiske misforholdet mellom kjønn og makt, inkludert i sin egen prestemakt. Ei heller har han teoretisk innsikt i hvordan og hvorfor han faktisk skaper den seksualiteten og det lystregisteret som han mener seg å hente fra Bibelens tekstarkiv. Å sørge for etterutdanning og videreutdanning og kontinuerlig skjerpelse av etisk og faglig nivå hos landets prester, inngår i Den norske kirkes arbeidsgiveransvar og samfunnsansvar. Dette burde Kvarme og Hauge bekymre seg for. For dersom Gelius' bok hadde vært levert som en eksamensbesvarelse på sex i Bibelen på Det teologiske fakultet i dag, hadde han strøket. 

ET EKSEMPEL på hans sviktende dømmekraft er lesningen av Esters bok. Gelius bruker den jødiske fattigjenta Ester og den mektige perserkongen Xerxes som eksempel på stor kåthet mellom kvinner og menn uavhengig av tid og sted, rang og stand, kjønn og fortellersynsvinkel. Nå er det slik at Ester er den siste i rekken av et hundretalls tenåringsjenter som gjøres lekre og skjønne i ett års tid (i likhet med andre offerdyr på den tiden) før de èn etter èn innvies seksuelt av kong Xerxes og overflyttes fra jomfru-haremet (liv) til flerkone-haremet (død).

Gelius derimot assosierer frydefullt mellom de velluktende kvinnekroppene som skal pirre kong Xerxes virile kapasitet og salvingen av Jesu føtter noen hundre år senere, angivelig utført av en ung kvinne før lidelsen på Golgata. Gelius begår altså den besynderlige slutning at det skulle være analogi mellom Jesu antatte erotiske følelser over å bli salvet til offer(dyr) og en ventende død, og kong Xerxes erotiske følelser over å konsumere offeret med sitt lem, framfor å se analogi mellom Jesus (offeret) og kvinnene i Xerxes harem (ofrene).

GELIUS' HYLLEST av offerobjektivering og voldelig sex som ett av mange synonymer for lyst, gjør meg nesten stum, og jeg lurer på hva slags kurs Kvarme og Hauge vil tilby bispedømmets prester for å sikre seg en minimumsstandard i prestenes strev med å se «den andre» og radikalt bidra til å sivilisere oss fra overgrepsarven og annen møkk.

Som sagt leser ikke Gelius i teologisk opposisjon til bekjennelsen. Han leser bare dårlig og uvant, og finner alltid det han søker: seg selv. Hvis ikke Gelius evner bedre, vil jeg gjerne vite hvem som gjør det i Oslo  bispedømme, og i så fall hvilke bedre lesninger biskop og prost kan vise til. På hvert sitt vis har alle tre en jobb å gjøre. Først da kan det bli virkelig interessant å utforske sex i og utenfor Bibelen, og reflektere mer omkring hvorfor kåthet og erotisk glede er så etterlengtet og samtidig en så tvetydig gave og praksis at den faktisk krever sin mann (en elskende og dannet mann) kristelig sett.

KRONIKKFORFATTEREN: Teologiprofessor Jone Salomonsen.
KRONIKKFORFATTEREN: Teologiprofessor Jone Salomonsen. Vis mer