Jeg gir herved avkall på min altfor gamle pikedrøm om å gifte meg i den kirken jeg er døpt i, som mine foreldre giftet seg i, og som mine besteforeldre er gravlagt i, skriver artikkelforfatteren. Foto: Helena Krekling
Jeg gir herved avkall på min altfor gamle pikedrøm om å gifte meg i den kirken jeg er døpt i, som mine foreldre giftet seg i, og som mine besteforeldre er gravlagt i, skriver artikkelforfatteren. Foto: Helena KreklingVis mer

Prester! Ikke kødd med venninnen min!

En prest som reserverer seg, har kun tomme ord å by på. Verdiløse, ekle ord om kjærlighet.

Meninger

Den norske kirke er i stadig fornyelse, og nå skal homofile endelig få lov til å gifte seg i kirken. Jeg ble så glad, jeg! På vegne av en veldig kjær barndomsvenninne. Og meg selv. Og alle, egentlig.

Men så viste det seg at det var jo bare med forbehold. Så lenge presten som har sitt virke i den kirken du sogner til, ikke har benyttet seg av reservasjonsretten, kan du som homofil få gifte deg i kirken. Sånn aller nådigst.

Raust.

Så vidt meg bekjent har vi nå to reservasjonsretter i Norge. Den ene fritar leger fra å utøve det de føler er drap i form av abort. Den andre er å vie to mennesker av samme kjønn, fordi de elsker hverandre. Og har lyst til å stadfeste nettopp det.  I Guds hus.

Jeg elsker sammensetningen. Nei. Det gjør jeg FAEN ikke.

Så, Kirken. Jeg har lånt Salmeboken med stor s. Fant noen veldig fine vers, faktisk.

«Guds kjærlighet er som stranden. Som gresset. Som vind. Som jord».  Det står det i den der salmen altså. Det vil si at for meg, sånn helt direkte er Guds kjærlighet min brors dåp, min fetters konfirmasjon, og min farmors altfor vonde begravelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Vi vil ein fridom der vi er oss sjølve, ein fridom vi kan gjera noko av, der ingen tomleik finst, men rom for draumar, ei jord der tre og blomar kan slå rot.»

En frihet der vi er oss selv, altså. Et budskap som forsvant mellom sneversyn og bøker med alt for tynne ark. Teologi, dette studiet der du kan plukke og mikse etter ønske. Som i smågodthyllene.

Guds kjærlighet er også dette spesielle og fine som oppstår mellom to mennesker. Hvis det blir ansett som riktig da. Gud ER kjærlighet. Men så har han blitt et navlebeskuende og motbydelig verktøy for prester uten moral eller ryggrad også. Hvor rart er det ikke at i utgangspunktet identiske følelser mellom mennesker som vil dele resten av livet sammen settes i bås? Og at den ene båsen er mer verdt enn den andre?

Det lille jeg hadde igjen av barnetro viskes lett ut av absurditeter servert Kirken. Middelalder gjør seg best i historiske romaner. Ikke i livet mitt. Hvor lenge skal vi godta at menn i femtiårskrisen utøver mental vold mot mennesker som ikke vil annet enn å stadfeste kjærligheten, være tro mot hverandre og omfavne selve lykken?

Hvorfor skal vi som heterofile kvinner stå på vår vakreste dag og si ja foran et menneske, i form av en prest, som nekter andre det samme? En prest som reserverer seg, har kun tomme ord å by på. Verdiløse, ekle ord om kjærlighet. Ikke vil jeg at et slikt menneske skal gjøre min eventuelle kjærlighetsdag mindre vakker. Jeg håper alle gifteklare kvinner følger meg på den.

Jeg gir herved avkall på min altfor gamle pikedrøm om å gifte meg i den kirken jeg er døpt i, som mine foreldre giftet seg i, og som mine besteforeldre er gravlagt i. Det var så viktig for meg, det. Men nå. Det betyr ingenting for meg lenger. Dere har ødelagt det. Dere, reservasjonsprestene, har ødelagt kirken min. Selv om jeg ikke engang vet om noen av dere sogner til akkurat den. Det er irrelevant.

Finnes det en omvendt reservasjonsrett? Der man kan si nei til å bli viet av en prest som soleklart ikke forstår seg på kjærlighet? Jeg håper det. Jeg ønsker meg den. Jeg mener at vi skal be om den. Gi oss en liste. Og la oss utelukke dere, som dere utelukker våre kjære.

For meg fremstår det nå som hyggeligere å gifte meg ved kjøkkenbordet hjemme hos meg selv enn i Kirken. Så kan jeg i alle fall se barndomsvenninnen min i øynene og anerkjenne hennes kjærlighet som like stor og viktig som min. Uten at en hyklersk klovn står i mannekjolen sin og velsigner meg, mens han aldri ville lagt sin hånd på henne. Min barndomsvenninne.

Ingen kødder med barndomsvenninnen min.