Pretensiøs poesi fortalt med tablåer

«Iskyss» sikter mot kunsten. Men bommer stygt.

FILM: Med ingredienser som landsforræderi, utpressing, kald krig og ukritisk, ekstremt lidenskapelig kjærlighet har historien om den norske spionen Gunvor Galtung Haavik og hennes russiske elsker alt som skal til for å skape Det store norske episke dramaet, fortalt ved hjelp av klassisk dramaturgi.

Ikke et øye hadde vært tørt. Ikke en kinosal hadde stått tom.

Sikter høyt

Men nei, i stedet blir en av etterkrigstidas mest spennende og interessante historier fullstendig satt på sidelinjen, faktisk skjøvet ut i kulda.

Vi snakker handling som hopper fram og tilbake i tid, tablåer som overlappes av nye tablåer, nærbilder av snedige smil som suppleres av en stemme som leser gamle kjærlighetsbrev.

Jo da, dette er grep som kan fungere utmerket, som kan opphøye en fortelling til noe mer enn bare en fortelling, som kan beskrive en universell følelse, gjøre film til poesi og bore seg inn i sjelen til iakttakeren.

Jo da, det er lov å sikte høyt, distansere seg fra klassisk narrativ fortellerstruktur og strekke seg mot filmskapere som Resnais og Tarkovsky.

Men da må man også være beredt på å feile. Og det gjør Knut Erik Jensen.

Pretensiøs poesi fortalt med tablåer

Fanget

Slik sett blir det fristende å si at det mest skuffende med «Iskyss» er at den ikke engang inneholder «minneverdige» scener ala elskovsscenen i «Brent av frost» (Knut Erik Jensen, 1996), der Gørild Mauseth og Stig Henrik Hoff lar det stå til og gir hverandre inn på et berg av torsk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det historiske aspektet er nærmest fjernet, og spiller bare en vag rolle i filmen. Kanskje er det derfor Jensen har valgt å kalle Galtung for Vera Våge, for med det å gi seg selv enda friere kunstneriske tøyler?

Hvis man ikke kjenner Galtungs historie fra tidligere, er nemlig fortellingen som utspiller seg på lerretet svært vanskelig å følge. Og enda vanskeligere å la seg trekke inn i og gripes av.

Historien føles i det hele tatt fanget av filmskaperens statiske rammer, der skuespillerprestasjoner, og det lille som er av dialog, føles låst i forhold til uttrykket.

Scenografien i filmen består nærmest utelukkende av ribbede værelser. Det gjenspeiler filmen. «Iskyss» er ribbet til beinet og stilisert til det kjedsommelige. Dette er lite annet enn pretensiøs poesi fortalt med tablåer. Det hadde vært bedre å bladd i en bildebok.